Tillit hos giverne

Nordmenn viser stadig større vilje til å yte en skjerv til gode formål. Men vi vil helst være trygge på at midlene når fram dit de skal.

Å lindre nød og fremme utvikling er ikke bare en oppgave for offentlige budsjetter, men en forpliktelse og et ansvar som påhviler hver enkelt av oss som bor i ”ett av verdens rikeste land”.

Folkebladet på lederplass 16. juli 2015

GIVERGLEDE Det norske folk gir stadig mer til ymse gode formål. 

leder

En undersøkelse i regi av Innsamlingskontrollen viser en gledelig økning for faste givere og fadderordninger så vel som for mer sporadiske og situasjonsbestemte aksjoner. I 2013 lød totalen på nærmere 12 milliarder kroner, et tall og en vekstkurve som også vitner om god markedsføring fra de humanitære hjelpeorganisasjonenes side. Men Innsamlingskontrollen er også ute med en advarsel, eller i alle fall en påminnelse: Å velge hva man er med å støtte er ikke bare et spørsmål om formål, men også om tillit til at pengene kommer dit de skal.

Innsamlingsbasert hjelpearbeid er et stort marked, noe også useriøse aktører har oppdaget. Useriøse, i den forstand at giverne mangler muligheten til å følge med på hva pengene går til. Det hender at en uforholdsmessig stor del av givermidlene ender som lønn og ”utgifter”, enten hos organisasjonen – dersom den finnes – eller hos et firma med spisskompetanse på profittbevisst telemarketing. I noen tilfeller kan det sikkert være evnen til å organisere og ikke den ærlige viljen det skorter på. Men åpenhet om regnskaper og dokumenterte resultater av hjelpearbeidet bør være minstekrav fra enhver giver.

Med slike advarsler i mente er det greit å poengtere at konkurranse er sunt. Også for store, veletablerte hjelpeorganisasjoner kan det være nyttig med noen små og målrettede utfordrere. For å sitere et velbrukt ordtak, er det nød nok til alle her i verden. Det finnes gode eksempler på små organisasjoner som driver seriøst med sine samarbeidspartnere, i utlandet eller for hjemlige formål. Det hele er et spørsmål om å gjøre seg fortjent til givernes tillit.

La oss derfor, både i ferietiden og ellers i året, gjerne sørge for videre vekst i givermidlene. Å lindre nød og fremme utvikling er ikke bare en oppgave for offentlige budsjetter, men en forpliktelse og et ansvar som påhviler hver enkelt av oss som bor i ”ett av verdens rikeste land”. Å omgi givergleden med et mer detaljert lov- og regelverk er neppe veien å gå. Det er bedre å appellere til både giverglede og kritisk sans, med Innsamlingskontrollens oversikter som et nyttig hjelpemiddel.