Hjelpen til Beirut

Beirut: Frankrikes president Emmanuel Macron, tilstede blant befolkningen med løfte om hjelp.   Foto: AP Photo/Thibault Camus, Pool)

leder

To bilder fra Beirut de første dagene etter katastrofen. Frivillige med feiekost, hakke og trillebør som rydder i ruinene og med et håp om å finne flere overlevende. Og Frankrikes president Emmanuel Macron, tilstede blant befolkningen med løfte om hjelp. På begge bildene er det åpenbart noe som mangler. Maskiner og en redningsetat som har tatt fatt på et organisert opprydningsarbeid av ufattelige dimensjoner. Og Libanons egen statsledelse i møte med de katastroferammede. Landets president og statsminister lot simpelthen ikke høre fra seg i den kaotiske, fortvilte — ja, sjokkpregede fasen.

Med Frankrikes historiske bånd til Libanon var det en viktig gest at Macron stilte opp. Men det er hevet over tvil at det internasjonale samfunnet må gå inn med hjelp på bred front. En rekke land reagerte da også spontant. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) meldte torsdag inn et norsk bidrag på 40 tonn medisinsk utstyr og 25 millioner kroner til redningsarbeidet. Behovet er enormt, og økning i innsatsen må vurderes etter hvert. Men hvordan sikre at hjelpen kommer dit den skal i et katastroferammet land som i lange tider har hatt en dysfunksjonell regjering og myndigheter gjennomsyret av korrupsjon?

Problemet er velkjent, men skjerpes når det handler om en så akutt nødssituasjon den man her står overfor. Legg så til at ikke bare det politiske systemet, men økonomien, lå i ruiner lenge før store deler av hovedstaden rent bokstavelig gjorde det. Samfunnet slites fortsatt av alle tidligere borgerkriger og kriger med nabolandene. Det tynges av den store flyktningestrømmen fra Syria-krigen og nå også en urovekkende koronasituasjon. Men til tross for svært mye har Libanon i senere år utgjort noe av en oase i en krisepreget region.

Sju års lagring av høyeksplosivt ammoniumnitrat midt i byen er blitt et symbol på myndighetenes udugelighet. Gnisten som utløste eksplosjonen utløser nå massedemonstrasjoner med krav om ny ledelse. Slik sett kan tragedien kanskje romme noen spirer til et håp. For omverdenen blir den umiddelbare utfordringen å organisere en hjelpeinnsats utenom dype lommer, tykke konvolutter og generell inkompetanse. Bærebjelken i bistanden må være frivillige, ikke-statlige organisasjoner.

Minileder: Ta ansvar

Fredag strammet regjeringen inn på coronareglene. Blant annet får ikke restauranter og utesteder servere alkohol etter klokken 24 og arrangementer får ikke ha over 200 personer.

Det er ikke uten grunn. Vi må fortsette den nasjonale dugnaden.