Gi distriktsministeren en fair sjanse

DISTRIKTSMINISTER: Linda Hofstad Helleland fortjener en fair sjanse som statsråd. 

Hvis det er noe folketallsutviklingen i eksempelvis Nord-Norge sier oss, så er det at vi trenger folk og kompetanse.

Folkebladet på lederplass fredag 31. januar
leder

Regjeringen offentliggjorde for ei uke siden at Norge får en egen distriktsminister, der Linda Hofstad Helleland (Høyre) rykket inn med sedvanlig målrettet blikk. Ideen og tiltaket fortjener en fair sjanse, spesielt i en tid der mange føler at by og land slett ikke går hånd i hånd.

Det er lett å ironisere over såkalte «tullestatsråder». Mistanken er gjerne at de opprettes for å få person- og partibrøken til å gå opp. Navnemiksen distrikts- og digitaliseringsminister gir videre en like fragmentert pekepinn for mandatet som Trangvik bensin og frukt AS, så det er ikke tvil om at denne type kreativitet gjør det enkelt for revyforfatterne, for eksempel i distriktene.

Likevel; grepet må måles på resultatene — og en egen distriktsminister vil i det minste sette fokus på viktige spørsmål for nasjonen, enten det er digitalisering eller andre rammebetingelser for verdiskaping i hele landet. Det er en grunn til at Senterpartiet kan surfe på målingene med enkle og populistiske fraser, som klinger i ørene for oss litt utenfor allfarvei.

Ordkrigen med Sp-Vedum ble innledet umiddelbart, så her kan det faktisk hende at statsministerpartiet i det minste har manøvrert seg inn i «ringen». Det er grunn til å tro at Jonas Gahr Støre hadde litt av samme motivasjon for å starte nyåret i Finnmark, en «lytteturne» som egentlig bør settes pris på.

Så er det åpenbart at det verken nytter å være distriktsstatsråd eller lyttende partileder, hvis man ikke akter å bruke rollen konstruktivt. Hvis mandatet er å forklare oss litt perifere mennesker hvorfor sentralisering i seg selv er en velsignelse, så skapes det større avstand. De fleste skjønner at fornyelse og endring er nødvendig, også i offentlig sektor, men det politiske konseptet kan ikke være å tappe distriktene for nettopp arbeidshender. Hvis det er noe folketallsutviklingen i eksempelvis Nord-Norge sier oss, så er det at vi trenger folk og kompetanse.

Det er grunn til å savne en oppfølging av nordområdearbeidet og en forståelse av at en sunn utvikling i distriktene er til det beste for nasjonen. Det må være en felles oppgave å forvalte naturressursene på en måte som skaper stabiltet og forutsigbarhet, også utenfor asfaltkanten. I dette ligger det også en respekt for den frykten mange kjenner på når arbeidsplasser forsvinner i reformiveren, og at avstanden til tjenester og beslutningstakene blir for stor.

Linda Hofstad Helleland skal per definisjon forvalte regjeringens politiske syn, men det må være grunn til å forvente at hun både ser og lytter til motstemmene i distriktene. At hun bringer virkeligheten inn i regjeringsbygget — og ikke framstår som en gissel for ferdigtygde reformer.

Minileder: I lag for Senja

Senjalaget i Oslo sto i fare for å bli nedlagt, men nå har de bestemt seg for å fortsette og markere 30-årsjubileet med brask og bram.

Og rekrutteringsgrunnlaget for nye medlemmer er jo bedre enn noen sinne etter at Senja kommune så dagens lys.