Sprikende jubilant

MØTE: NATOs generalsekeretær Jens Stoltenberg (til venstre), sammen med den britiske statsministeren Boris Johnson (til høyre), ønsker den portugisiske statsministeren Antonio Costa velkommen, under NATO-toppmøtet i England onsdag.   Foto: AP Photo/Francisco Seco

leder


Tyrkia frafalt trusselen om å hindre NATOs reviderte forsvarsplan, som omfatter Polen, de baltiske landene og Norge. Dermed har vi en særlig grunn til å hilse velkommen det kanskje fremste positive resultatet på toppmøtet denne uken. Både møteverten, Storbritannias statsminister Boris Johnson, og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fastslo, nær sagt på reglementsmessige måte, at medlemslandenes ledere hadde hatt et vellykket møte. Alternativt kunne det sies at jubileumstoppmøtet kom i mål uten opprivende scener fordi man lyktes i å skyve foran seg noen problematiske spørsmål om forsvarsalliansens retningsvalg.

70-årsjubilanten NATO er neppe så strategisk hjernedød som Frankrikes president Emmanuel Macron ville ha det til. Tilsvaret fra hans tyrkiske kollega Erdogan viser imidlertid noe av spenningene i alliansen: Det er Macron som er hjernedød fordi han og andre aktører ikke støtter kampen mot det Tyrkia anser som kurdiske terrorister i Syria. Men det alvorligste mottrekket - å blokkere den reviderte forsvarsplanen - ble unngått gjennom et kompromissvedtak om å utsette iverksettelsen.

Samtidig kan spørsmål om Tyrkias fremtid i den vestlige alliansen som skal forsvare vestlige nasjoner basert demokrati og menneskerettigheter, være i ferd med å bli en elefant i møterommet. Mer håndterbart er det, tross alt og enn så lenge, å formulere en balansert felleserklæring om NATOs forhold til militærgiganten Kina, et land som forsvarspolitisk sett er langt viktigere for USA enn for Europa. Og det er i alle fall en viss fremgang når det gjelder NATO-landenes forsvarsbudsjetter.

Men generelt har jubilanten et åpenbart behov for bedre samordning og å markere utad at ”én for alle”-doktrinen er urokket. Sprikende interesser forsterkes av tre omfangsrike egoer, presidentene Trump, Erdogan og Macron. Å legge et løp for å styrke det politiske samarbeidet i alliansen, virker fornuftig - selv om den vedtatte organiseringen preges av kompromisskunst. Uansett, hjernedøden er inntil videre parkert, og Trump omtaler ikke lenger NATO som irrelevant - og holdt for øvrig en relativt sett moderat profil under sitt noe avkortede London-opphold. Kort sagt, jubileumstoppmøtet kunne gått atskillig verre.