Kan 30.000 kvinner ta så feil?

PROTEST: Anslagsvis 30.000, de aller fleste kvinner, demonstrerte forrige helg mot innstramming i abortloven.   Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix

leder

Anslagsvis 30.000, de aller fleste kvinner, demonstrerte forrige helg mot innstramming i abortloven. Kan de være så på jordet?

I den politiske sfære har denne høsten i all hovedsak dreid seg om Kristelig Folkeparti (KrF) og abort. Dessverre er disse sakene så tett vevd sammen, at en konstruktiv abortdebatt er blitt ytterligere polarisert som følge av maktkamper i parti og storting.

Derfor er det lett å få en flau smak i munnen når statsministeren bruker en så alvorlig og følelsesbefengt sak som et verktøy — i form av et frieri til KrF — i den hensikt å sikre videre liv til den blåblå regjeringen.

Aborttallene de siste årene har vært historisk lave, og de er fremdeles synkende. I så måte er det liten grunn til å stille spørsmål om lovens nødvendighet og legitimitet. På den annen side er det heller ingen grunn til å stramme inn Lov om svangerskapsavbrudd, som ble vedtatt i 1975.

Bestemmelsen som nå diskuteres, er abortlovens paragraf 2c som gjelder retten til abort etter uke 12. Dette i tilfeller hvor det er stor fare for at barnet kan ha alvorlige sykdommer. Erna Solberg har i sitt frieri til KrF åpnet for å fjerne, eller stramme inn 2c. Argumentet som brukes er at lovteksten kan oppfattes diskriminerende.

I debatten blir det imidlertid hevdet at en endring ikke vil ha noen praktisk betydning, da hensynet til kvinnen blir ivaretatt av de andre bokstavene i abortlovens paragraf 2. Det Solberg altså prøver å forsikre om, er at kvinner som ikke ønsker å bære frem et barn med Downs, skal slippe det. Gitt at hun i en klagenemnd argumenterer godt for seg under lovparagrafens punkt a og b.

Selv om statsminister Erna Solberg gjør sitt beste for å glatte over, må det likevel ikke herske den minste tvil om at en fjerning eller endring av 2c påfører kvinner en utilbørlig tilleggsbelastning. Den må de slippe å utsettes for.

For når kriteriet alvorlig sykdom faller bort, vil det naturligvis bety at kvinner i en sårbar situasjon må blottlegge sitt privatliv i enda større grad enn før. Det er uverdig. Med helseministeren som støttespiller og sannhetsvitne, gir statsministeren i realiteten løfter hun ikke kan holde.

Greit nok at det argumenteres med at kvinnens redegjørelse for egen situasjon (slik den formuleres i paragraf 2b) skal vektlegges tyngre enn i dag. Men faktum er likevel at verken Solberg eller Høie kan utstede noen garanti for at en nemnd gir kvinnen medhold i hva som vil sette henne i «en vanskelig situasjon», som det heter i lovteksten.

Minileder

Blakk

«Black week» er endelig over.

Nå venter blakk uke.