Avhengig av frivillig innsats

FRIVILLIGHET – I vår region har vi allerede flere meget solide redningsgrupper. Det offentlige må vite å sette pris på dem, og støtte dem i alle faser av det viktige oppdraget de utfører, skriver Folkebladet på lederplass (illustrasjonsfoto).  Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

De som arbeider frivillig må føle at de har resten av samfunnet med på laget.

Folkebladet på lederplass onsdag 12. september
leder

«En grupper fra Røde Kors er på vei til stedet». «Norske Redningshunder bidro til aksjonen». «En patrulje fra Norsk Folkehjelp hjalp den skadde ned fra fjellet».

Slike meldinger hører vi stadig vekk – og de siste årene har de økt i antall. I takt med den økte turismen, sommer som vinter, har behovet for redningsgruppenes frivillige innsats også tiltatt.

Kjernen i innsatsen til medlemmene i disse gruppene er frivillighet. De som kaster seg i biler, på snøskutere og i helikoptre er i stor grad mennesker som finner glede i å bistå samfunnet med sin innsats, uten å forvente å få noe tilbake. Det kan være en offentlig ansatt som i ung alder starta i Røde Kors, en frisør som mente hjemplassen trengte et hjelpekorps eller en fabrikkarbeider med klatrekunnskaper som ønsker å gi mer til samfunnet.

Norge har de siste årene blitt helt avhengige av disse menneskene. De ulike redningsgruppene besitter spesialkompetanse og ressurser som det offentlige Norge selv ikke har. Og som man heller ikke trenger, siden de frivillige organisasjonene tross alt har dem. De bistår i aksjoner over hele verden, store som små.

I større byer og tettsteder er dette en relativt trygg ordning. Tilfanget av nye medlemmer er såpass stort at når noen faller fra, kommer andre til. På mindre steder er ofte mer avhengig av ildsjeler. Det er disse som starter opp, og det er disse som driver gruppa i den viktige oppstartsfasen. Underveis kommer folk til, men ofte ser man at gruppene og samfunnet lener seg i stor grad på ildsjelen. Når vedkommende eventuelt faller fra, da er det ingen til å føre arbeidet videre.

Derfor er det svært viktig at det offentlige i så stor grad som mulig, tilrettelegger og bistår overfor slike grupper. De som arbeider frivillig må føle at de har resten av samfunnet med på laget. Dersom man må bruke masse tid på utenforstående arbeid, minsker mulighetene og lysten til å drive og å utvikle redningsgruppene. Jo mindre tid man trenger å bruke på drift, jo mer kan man bruke på opplæring og eventuelt inntektsbringende arbeid.

I vår region har vi allerede flere meget solide redningsgrupper. Det offentlige må vite å sette pris på dem, og støtte dem i alle faser av det viktige oppdraget de utfører.

At vi vil få behov for deres innsats, det er dessverre like sikkert som den kommende vinteren.