Finnmarks befolkning har ropt et rungende nei til å havne til sengs med Troms. Men motstanden er et nytteløst selvbedrag.
Brudd i forhandlinger, vedtak om nekt — og nå folkeavstemning. Det gjenstår bare sivil ulydighet før finnmarkingene har prøvd absolutt alt for å unngå sammenslåing med Troms. Stemmene i folkeavstemninga ble talt opp onsdag, og 87 prosent i Finnmark har sagt nei til sammenslåing- Det er ingen bombe, selv om nei-tallet ble noen prosentpoeng høyere enn politiske kommentatorer hadde spådd på forhånd.
Det er vanskelig å forstå hva den enorme motstanden skyldes. For innbygerne handler det trolig om en salig blanding av et brennende ønske om selvstendighet, identitetskamp og autoritetsforakt — å bli utsatt for tvang vekker sterke følelser i de fleste av oss. For politikerne handler det mer om posisjonering i nominasjonskampen — og et ønske om å svekke regjeringa for enkelte. Å gå inn for sammenslåing vil i dag bety det samme som å være politisk død i Finnmark.
Folkeavstemninga får ingen politisk konsekvens. Derfor er også resultatet uinteressant. Stortinget har vedtatt sammenslåing. Slik blir det, og derfor framstår avstemninga som et selvbedrag.
Den eneste nytten er kanskje at resultatet er en utblåsing fra Finnmark og en langfinger i retning Tromsø, hvor finnmarkingene føler de har opplevd «Tromsø-arroganse» hos både politikere og i begge byens aviser. Det hadde vært en uverdig avslutning på et storslått nordnorsk opprør, om finnmarkspolitikerne la seg på rygg og lot seg overkjøre av regjeringa og Troms uten en siste kamp. Det har de nå unngått gjennom ei avstemning. Kanskje var det verdt det, likevel?
Å følge denne fusjonsprosessen videre, kan bli en lidelse. Og kanskje er det vi nå ser egentlig begynnelsen på slutten for fylkeskommunene. Trolig er det bare et spørsmål om tid før debatten kommer for fullt. Hva skal vi med dette forvaltningsnivået, med politikere svært mange velgere ikke har noe forhold til, og et administrativt ledd vi trolig vil klare oss godt uten.
Og vi gjentar det gjerne; Dersom vi skal ha en region i nord, må det være hele Nord-Norge. Troms og Finnmark blir aldri noen politisk, samlende enhet. Nord-Norge kan bli det, og hvis det er noe denne landsdelen trenger, er det politkere som trekker i samme retning, i kampen mot Oslo-suget.
Minilederen: Svarte skjermer
Streiken i NRK skaper engasjement, og kravet om tilbakebetaling av lisenspenger er allerede fremmet på politisk hold.
Blant ungdommen er det mye større frykt for streik i Netflix.
