Det er ikke det at vi ikke er fruktbare i Norge. Vi later bare ikke til å ville benytte fruktbarheten. I alle fall er det en måte å lese de ferske tallene fra Statistisk Sentralbyrå om barnefødsler her på berget.

For faktum er at vi i 2017 har opplevd en reduksjon i fruktbarheten, fra 1,71 i 2016 til 1,62 i fjor. Det er ny negativ rekord, og en langt større endring enn vanlig. Og mens vi tidligere har sett at det er enkelte aldersgrupper av kvinner som ikke får barn, så er nedgangen nå flat. Altså over hele linja.

Samtidig med dette velger stadig flere norske kvinner å vente med å bli mamma. I 2017 var snittalderen for en førstegangsmor 29,3 år, og det er ett kvartal eldre enn i 2016.

Mammaer i Norge vil ha på plass utdanning og studier, jobb og karriere, mer trygghet og stabilitet, før hun for alvor etablerer familie.

Man kan helt fint se dette som en positiv utvikling — for norske kvinner. De står friere til selv å velge. De kan i større grad prioritere utdanning og karriere, og de kan vente med familie.

Dette er resultatet av mange år med kvinnekamp, en kamp med mange gjenstående slag naturligvis, men der fødselstallene i alle fall viser at norske kvinner i større grad bestemmer over eget liv.

Dersom vi ønsker et høyere fødselstall og yngre mødre, må vi som samfunn også spørre oss hvilke insentiver vi skal benytte. Og dette må — i lys av nåtiden — være løsninger som gir frihet for mødre.

Det må handle om barnehager og andre velferdstilbud, men også en enda større forståelse i næringslivet for at kvinner er våre mødre, og derfor må kombinere graviditet og fødsel med karriere.

Om vi som samfunn ikke tillater dette, vil mest sannsynlig kvinnene våre vente lenger med å føde færre barn, slik at dette ikke går ut over jobben.