Lørdagskommentar

Nergårds dilemma

Nergård ønsker å selge en minoritets-aksjepost for å skaffe friske millioner i kassa og sterkere eiere i ryggen. Men dette grepet har avfødt spekulasjoner.

Sjefredaktør Steinulf Henriksen, Folkebladet
kommentar

DET LOKALE industri-eventyret Nergård er i ferd med å utvikle seg til et mareritt ingen kunne forutse, og som nå bare myndighetene kan forhindre.

Hva mener DU? Si din mening her!

GRÜNDER Ole-Arvid Nergårds alt for tidlige død har skapt utfordringer som milliardkonsernet nå strever tungt med å finne en vei ut av. Dilemmaet har utviklet seg til å bli en av de største næringspolitiske saker i hele landsdelen, og handler om konsernets framtid, trusselen om å bli spist og partert av eiere utenfor landsdelen - som kan ha helt andre hensikter enn å tenke på lokal forankring og viktigheten av å ha fabrikker i små samfunn som Senjahopen, Gryllefjord og Bø i Vesterålen. Og som neppe bryr seg med hvor fisken og verdier som produseres av 13 trålkonsesjoner havner.

NERGÅRD-KONSERNET har en lang, ærerik og imponerende historie. Den begynte like etter krigen med at ekteparet Olga Og Arvid Nergård kjøpte et fiskemottak. Da sønnen Ole-Arvid overtok styringen gikk bedriften fra å være nettopp det - en lokal, sterk bedrift - til å bli et stort fiskerikonsern i nasjonal målestokk. Da Nergård døde var konsernet Nord-Norges største, og nå jobber de som har overtatt spakene intenst med å bevare posisjonen og skape fortsatt vekst og lønnsomhet. Det er en enorm utfordring.

DEN STØRSTE utfordringen er ikke først og fremst at fiskeriene er en omskiftelig bransje, der det er kort vei mellom suksess og fiasko - alt etter om det er fisk i havet og etterspørsel etter attraktive norske råvarer og produkter. Utfordring nummer èn nå er rigide norske regler for formueskatt og arveavgift. Nergårds to sønner i skolealder har arvet 94 prosent av konsernet. Men sønnene har naturlig nok ikke kapital til å svare for skatter og avgifter i årlig størrelsesorden syv-åtte millioner kroner. Pengene må hentes fra Nergård-kassa, og i år der det ikke spruter penger inn på konsernkontoen er det en svært krevende økonomisk øvelse. Det betyr at konsernet i normalår og dårlige år vil oppleve at egenkapitalen sakte, men sikkert, spises opp og svekker hele butikken.

ET MOTTREKK har nå blitt gjort. Nergård ønsker å selge en minoritets-aksjepost for å skaffe friske millioner i kassa og sterkere eiere i ryggen. Men dette grepet har avfødt spekulasjoner: Hvem vil kjøpe en mindre aksjepost som i realiteten ikke gir eiermakt? I en bransje som svinger - og de siste årene har svingt mest nedover? Berg-ordfører Jan Harald Jansen satt denne uka ord på det mange har tenkt: Han er redd for at hele konsernet vil bli solgt til utenforstående aktører, og at dagens selskapsstruktur vil bli partert i småbiter. Følgene er åpenbare: Lokale bedrifter, trålkonsesjoner og arbeidsplasser kan forsvinne. Jansen burde vite hva han snakker om, han var en sentral figur i Nergård-konsernet som daglig leder i Senja Sjøfarm, før han gikk fra fisk til politikk.

DET FINNES trolig bare to veier ut av skvisen Nergård-konsernet er havnet i. Begge handler om et sterkt politisk og statlig engasjement for å bevare en av landsdelens viktigste bedrifter på lokale hender. Utvei èn er at handlekraftige politikere med regjeringen i spissen skjærer gjennom uforståelige og skrivebords-konstruerte lover og regler for arv og formueskatt. Bare slik kan dagens eierstruktur bevares. Utvei to er, som Berg-ordføreren foreslår, å få Innovasjon Norge på banen, for å skaffe konsernet en kapitalbase som gjør at det kan fortsette som flaggskipet i nordnorsk fiskerinæring.

MEN DET KREVER politisk mot, også til å stå i mot en varslet storm av innvendinger mot at statlig kapital og styring brukes til å sikre fundamentet for en privateid bedrift. Av og til trengs slike utradisjonelle løsninger. Nergård-konsernet er en alt for viktig brikke i landsdelens primærnæring til å smuldre bort mellom dumme paragrafer og manglende politisk handlekraft.