Lørdagskommentar

Tromsø suger

Ideen om et hurtigtog fra Bardufoss til Storgata i Tromsø var ikke nok til å stoppe hånlatteren fra byen i nord. Langnes, som er en av Europas mest bynære flyplasser, skal ikke trues - og helst hadde vel tromsøværingene sett at også Cominor flyttet fra Finnsnes til Tromsø - slik at man har jerngrep om all samferdsel i fylket.

Sjefredaktør Steinulf Henriksen, Folkebladet
kommentar

TROMSØ, landsdelens selvutnevnte hovedstad, burde være motoren i Troms og distriktenes beste venn. Det har Tromsø aldri vært. Og bildet blir stadig mer tydelig av en by som suger folk, arbeidsplasser, kraft og energi fra distrikts-Troms.

Hva mener DU? Kommentér artikkelen og bli med i debatten her!

I 1789 ble det bergenske handelsmonopolet opphevet, og folk i Nord-Norge kunne bestemme selv hvor de ville handle. Byene Hammerfest og Vardø ble grunnlagt samme år. Man ville også ha en tredje by i Nord-Norge, og striden sto lenge om hvor den skulle ligge. Tromsø og Gibostad var blant kandidatene. Det ble Tromsø, der det bodde 80 mennesker. Kanskje burde det i stedet blitt Gibostad...?

MENS TROMSØ ikke har skjøttet sin rolle som storebror, har lillebror, distrikts-Troms, vært raus med sin støtte andre veien. Distriktene sto skulder ved skulder med Tromsø da byen fikk universitet, regionsykehus og Hålogaland Teater - og da OL-drømmen ble lansert. Og byen har hatt en formidabel og selvforsterkende vekst, fra 28.000 innbyggere i 1970 til 67.000 nå 40 år senere. Det er en vekst på nesten 1.000 i året. Like mye som hele innbyggertallet i kommuner som Torsken, Berg og Lavangen.

HVOR KOMMER alt folket fra? I hovedsak fra resten av landsdelen, og spesielt distrikts-Troms. Det er ikke noe særtrekk for Tromsø sammenlignet med andre byer og fylkeshovedsteder. At ungdom flytter til byen for å utdanne seg, at folk drar til byen for å handle, oppsøke sykehus eller ta del i et rikt kulturtilbud er heller ikke spesielt for Tromsø. Der ishavsbyen utmerker seg i negativ retning og viser distrikts-Troms en iskald skulder, handler først og fremst om etablering av offentlige arbeidsplasser, det videregående skoletilbudet i fylket og samferdsel.

DET FERSKESTE eksempelet kom for dagen denne uka. Styret i Troms idrettskrets vil flytte administrasjonen fra Bardufoss til Tromsø. Ikke spesielt oppsiktsvekkende, vi kjenner debatten fra før - den er minst 20 år gammel. Men det som er opprørende, er argumentasjonen fra kretsstyret, iscenesatt av kretsleder Knut Bjørklund: Kretsens administrasjon bør flyttes fordi Tromsø er "hovedstaden" i Nord-Norge, fordi 40 prosent av medlemmene bor i Tromsø, fordi Tromsø er mer tilgjengelig, fordi Olympiatoppen er etablert i Tromsø osv. osv. Skulle man følge Bjørklunds tankerekke fullt ut, er den ensbetydende med at alt må til Tromsø, og at sistemann ut fra distrikts-Troms må huske å slukke lyset.

ENDA TYDELIGERE så vi det i debatten om den videregående skolestrukturen i Troms. Fylkesrådsleder Pia Svendsgaard fra Tromsø, som i sommer foreslo at dagens 25 kommuner i Troms bør bli til fem, har igangsatt prosjekt "spar penger" i de videregående skolene. Marsjordren er at de videregående skolene i distrikts-Troms skal slaktes, mens skolene i Tromsø ikke skal røres. Et gammelt politisk tankegods om en desentralisert skolestruktur, der ungdom skal få ta sin første utdanning nær hjemstedet, er halshugd og forlatt.

OG DET er mer, bare fra de siste månedene: Hurtigbåttilbudet blir svekket til store protester fra distrikts-Troms og skuldertrekk fra Tromsø, flybussen til Bardufoss er i fare på grunn av innsparinger i fylket, og det ble - selvsagt - et ramaskrik av Guds nåde da forslaget om å gjøre Bardufoss til hovedflyplass i Troms ble lansert. Ideen om et hurtigtog fra Bardufoss til Storgata i Tromsø var ikke nok til å stoppe hånlatteren fra byen i nord. Langnes, som er en av Europas mest bynære flyplasser, skal ikke trues - og helst hadde vel tromsøværingene sett at også Cominor flyttet fra Finnsnes til Tromsø - slik at man har jerngrep om all samferdsel i fylket.

OG FØR vi mister pusten nevner vi kampen om regionkontoret for Arbeidstilsynet, som til slutt havnet på Finnsnes, en avgjørelse som holdt på å få daværende Tromsø-ordfører Hermann Kristoffersen til å besvime. At statlige arbeidsplasser skulle havne andre steder enn i Tromsø var uhørt. Men slik ble det - et unntak som bekreftet regelen.

UTSPILLET FRA Troms idrettskrets denne uka viser at de sterke "Tromsø-kreftene" ikke bare er representert i politikk og næringsliv. Også idretten suger.

DET ER SYND - også for Tromsø. Fordi byen trenger en heiagjeng i distriktene. Ikke en desillusjonert lillebror.