Kommentar

En UNNlatelsessynd

Men det burde være nærmest en menneskerett i Norge - og i alle fall et prinsipp - at ambulansen skal komme så fort som mulig. Det er dette UNN nå tukler med.

Sjefredaktør Steinulf Henriksen, Folkebladet
kommentar

MOT ET DÅRLIGERE ambulansetilbud i distriktene hjelper verken vaksine eller all verdens tamiflu. Bare en UNN-ledelse med etisk ryggrad og helsepolitikere med vidsyn og kløkt kan berge det viktigste helsetilbudet i distriktene. Det handler tross alt om liv eller død.

Si din mening om kuttplanene for ambulansetjenesten her!

AMBULANSE- TJENESTEN i Troms er igjen blitt tema, like sikkert som budsjettprosessene er i gang før julekvelden kommer på kjerringa. Nå er blålysene på i hele distrikts-Troms. I vår region vil UNN-ledelsen fjerne ambulansestasjonen i Sørreisa og flytte alt til Finnsnes. Og innføre hjemmevakt for de ansatte på ambulansestasjonen på Sjøvegan som også betjener Lavangen.

DISSE "JUSTERINGENE" vil Universitetssykehuset i Nord-Norge gjøre som et ledd i å spare syv millioner kroner på ambulansetjenesten. At man i det hele tatt må kutte i førstelinje-beredskapen er oppsiktsvekkende. Mer ufattelig er summen - syv millioner kroner - som knapt kan kalles annet enn smuler selv på enkeltsykehus sitt budsjett.

OG SOM VENTET - og heldigvis - kommer de sterke reaksjonene, og kampen for å bevare dagens beredskap må gjenopptas. Og historien gjentar seg også her: Det er distriktene som må kjempe. I Lavangen sier politikerne at dersom utrykningstiden skal øke, kan man like godt sette et kors på taket på ambulansene. Og historier som den sjøvegankvinnen Gunn Møller fortalte Folkebladet tirsdag kommer fram i lyset: Hun fikk et vepsestikk i halsen, og ble rammet av en kraftig allergisk reaksjon. Det sto om minutter. Hadde ambulansen brukt ti minutter ekstra, er Møller overbevist om at hun hadde vært død. Det finnes mange slike historier - dessverre.

DET HANDLER om responstid. Og nettopp responstid, eller utrykningstid, er tross alt det aller viktigste i ambulansetjenesten. At sykebilene er velutstyrt er viktig, og at ambulansemannskapene er godt trent er viktig. Men det er tiden som er avgjørende. Tiden fra du ringer 113 til ambulansen er på plass. Endringene som UNN nå foreslår kan bety ti minutter økt responstid. Ti minutter som kan skille mellom liv eller død - som i Gunn Møllers tilfelle.

DE SOM MED iskalde økonomiske beregninger i bakhodet nå gyver løs på ambulansetilbudet, må ta en stort etisk dilemma innover seg: Man kutter i en beredskap der nær sagt hver krone som fjernes kan skille mellom en pasients liv eller død. Det vet ambulansesjåfører alt om. Det vet de som jobber på akuttmottakene alt om. Og det burde også UNN-ledelsen vite alt om.

MEN DET ER også en annen dimensjon: At det igjen er distriktene som rammes verst. Og jo lenger vekk fra sentrum du bor, jo dårligere tilbud har du. En god ambulanseberedskap gir trygghet. Det å vite at sykebilen kommer fort når du eller dine pårørende blir alvorlig syke, handler om trygghetsfølelse. Da blir det faktisk slik at jo mer grisgrendt du bor - jo mer utrygghet har du grunn til å føle. En følelse som er ekkel og belastende.

DERFOR ER debatten om ambulanseberedskapen også en politisk debatt. En viktig bit av en klassisk debatt om distriktstilbud og sentraliseringskrefter. Slik sett fungerer nyheten om en dårligere ambulansetjeneste som nok et argument i en lang rekke for å flytte fra distrikt til sentrum.

INGEN KAN forlange at det skal være sykebil og ambulansestasjon i hver bygd. Men det burde være nærmest en menneskerett i Norge - og i alle fall et prinsipp - at ambulansen skal komme så fort som mulig. Det er dette UNN nå tukler med.