La festen begynne! Eller?

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Et av de viktigste grep vi gjør på ferden mot normalisering er å sørge for å aktivisere barn og ungdom igjen

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

Vi vandrer på veien mot et normalt liv. Forrige helg festet Norge som om det var selve frigjøringsdagen — og noen var faktisk såpass på druen at de sang nasjonalsangen og jublet for «den nye frigjøringsdagen». Fint det, men vi har tross alt ikke vært gjennom en krig — selv om vi har hatt de sterkeste tiltak og innskrenkninger i nordmenns liv siden 1945. Det er litt forskjell der.

Tiden er inne for å oppsummere og evaluere koronaen. Mediekommentatorer er allerede godt i gang. Det vil også komme både filmer, bøker og rapporter om det vi har vært gjennom. Sekken med etterpåklokskap er bugnende full — og det må selvsagt ut.

Hør Folkepodden: Vi er tilbake — og landet er gjenåpnet

Men selv om Norge er gjenåpnet, er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Livet normaliseres — men blir neppe helt normalt — slik det var før. Vi må være på vakt — det siver inn nyheter nesten daglig om nye varianter, om vaksine som må fylles på og gjentas, om vaksinerte som blir syke — og om det de aller fleste av oss har skjønt: At det kan skje på nytt. Og oppsiktsvekkende mange i Norge er fortsatt vaksinemotstandere.

Med andre ord, vi kan ikke bare dundre på som før. Håndsprit, litt mindre klemming og litt mer avstand — og kanskje til og med munnbind i enkelte situasjoner, kan være greit. Fordelen vi har, er at vi har lært mye — og vi er mye bedre forberedt dersom det skulle smelle igjen.

NORMALISERE: «Etter ei kaotisk åpning på utelivet sist helg, med lange køer og mer og gjøre for politiet enn på 17. mai og nyttårsaften til sammen, vil nok livet ute normalisere seg».  Foto: Annika Byrde, NTB

I det bildet er selvsagt evaluering viktig — både politikere, myndigheter og enkeltmennesker må stille seg spørsmålet; Hva har vi lært?

I Norge har vi i alle fall lært at beredskapen vår ikke var god nok. Pandemien var en varslet katastrofe. Vitenskapsfolk og forskere har i årevis snakket om at det ville skje — og at det bare var et tidsspørsmål. Det har svært få land tatt inn over seg. Heller ikke Norge, der det ganske fort etter 12. mars i fjor ble avdekket svakheter i tilgjengelig utstyr, bemanning spesielt i helsesektoren og samhandling mellom offentlige etater.

Regjeringen og myndighetene fortjener også ros. Måten pandemien ble taklet på fra starten framsto både ansvarsfull og tillitvekkende — selv om det alltid vil være uenighet, kryssende interesser og kritiske røster knyttet til så inngripende og drastiske tiltak. Det gikk veldig bra ganske lenge. Så glippet det litt. Politisk sett ved skjevfordelingene av vaksiner, og en vaksineringsrunde av stortingspolitikere og myndighetspersoner høyt på strå som ble elendig kommunisert og som kom uforståelig seint i pandemien.

Informasjonsflyten var også god i starten. Men etterhvert ble det så mange regler og ulike restriksjoner at det var umulig å holde oversikten. At selv statsministeren og flere topp-politikere feilet, var mer mer et bevis på at regeljungelen var blitt for komplisert og uhåndterlig, enn mangel på ansvarlighet og gode holdninger.

Den viktigste delen av evalueringen og «hva har vi lært»-prosesen bør handle om koronahverdagen for de yngste generasjonene. De langsiktige konsekvensene vet vi ikke ennå, men virkningene av stengte skoler og barnehager og andre ekstremt viktige arenaer for unge menneskers læring og sosialisering, må det forskes på. Gikk det for langt? Og burde tiltakene vært enda mer differensiert? At kommuner som ikke hadde et eneste smittetilfelle på månedsvis likevel måtte stenge ned — var det riktig? Sannsynligvis ikke.

KNESTÅENDE: «Få de tilbake på øving og trening, få fotballlaget og sangkoret opp fra knestående».   Foto: Reidar Ingebrigtsen

Og hva med idretten og frivillligheten? Det er ikke tvil om at kulturlivet, idretten og frivilligheten spesielt blant de unge har fått seg en alvorlig knekk. Selv om det finnes noen gladhistorier og aktiviteten nå eksploderer, er det ingen tvil om at både aktiviteter, enkeltutøvere og hele lag er er blitt tungt rammet av koronaen. Et av de viktigste grep vi gjør på ferden mot normalisering er å sørge for å aktivisere barn og ungdom igjen. Få de tilbake på øving og trening, få fotballlaget og sangkoret opp fra knestående. For den frivillig baserte aktiviteten i Norge — og den er enorm — har ikke 18 måneder med koronarestriksjoner vært kostnadsfrie.

Og når vi snakker om kostnader: Store deler av næringslivet har fortsatt utfordringer, selv om de lange steg mot normalisering nå er i ferd med å tas. Det var godt å høre intervjuet med hotellsjefen i Tromsø som sier at bestillingene nå renner inn som aldri før — at bedrifter ringer på torsdag og vil ha seminar for 60 ansatte på tirsdag i kommende uke. Å makte å ta unna telefoner og henvendelser fra utålmodige og sosialiseringskåte kunder kan høres ut som et luksusproblem. Det er ikke det faktum at mange av de samme bedriftene innen reiseliv, hotell- og serveringsbransjen har desperat mangel på arbeidsfolk. Her ligger kanskje den største utfordringen i månedene framover, og de vil strekke seg mye lengre enn gjennom julebordsesongen.

Etter ei kaotisk åpning på utelivet sist helg, med lange køer og mer og gjøre for politiet enn på 17. mai og nyttårsaften til sammen, vil nok livet ute normalisere seg når bemanningen er på plass og frigjøringsfølelsen gir seg litt. Men kanskje kan vi her på berget håpe på at folk faktisk begynner å bruke utelivet; kafeer, puber og restauranter, mye mer enn vi gjorde før 12. mars 2020. Kanskje kjenner vi nå litt mer på behovet for sosial omgang — sånn rent fysisk — og bytter vekk noen timer på sosiale medier og foran TV-skjermen med å snakke med kjente og ukjente ekte mennesker?

Jeg tror vi trenger det. Og har godt av det. Kanskje blir det en positiv del av at livet ikke blir helt som før.