20 år siden terroren rammet:

Dagen som forandret det meste

SPESIELT: New York, og for såvidt resten av den vestlige verden, ble forandret etter angrepene 11. september for 20 år siden. Dette bildet er fra noen uker etter angrepene noen hundre meter fra der tvillingtårnene sto. Flagg, bilder av savnede, kors og andre symboler hang over hele byen.  Foto: Trond Sandnes

Ting begynner å endre seg, men akkurat her på denne tomta blir nok ting aldri det samme som før.

Trond Sandnes, utviklingsredaktør i Folkebladet
kommentar

Du vet helt sikkert også nøyaktig hvor du var og hva du gjorde på ettermiddagen den 11. september for 20 år siden i dag. Jeg husker det som det var i går, og har egentlig litt vanskelig for å forestille meg at det er så lenge siden. Det finnes i dag voksne folk som ikke opplevde disse minuttene og timene da terroren rammet — ikke bare USA, men en hel vestlig verden. Dagen som endret mye for oss alle. Bare tenk på hvordan folk kunne ta jaktrifla eller tollekniven med inn på flyet før.

Selv bodde jeg i et ett år gammelt hus med gjeld om ikke over, så i alle fall godt opp på pipa. En time før den første meldinga om at et «lite fly» hadde krasjet inn i et av de gigantiske World Trade Center-tårnene, hadde jeg vært på Mack-kaia på Nygård og tatt imot drømmebilen. En bil jeg egentlig ikke hadde råd til, men med litt flatbrød og smalhans skulle det nok gå. Bilen har jeg ennå og det er fortsatt drømmebilen. På en måte fikk den litt sjel denne dagen. Jeg var så vidt tilbake på jobb da de første meldingene kom. Kollega Ronny Trælvik ringte og fortalte om dette «lille flyet» som kanskje hadde feilnavigert litt over New York denne dagen etter valget i Norge.

Verken vi på desken eller daværende nyhetsredaktør Jørn-Christian Skoglund tenkte på at dette var noe vi skulle bry oss med i våre egne spalter. Kanskje en notis på utenriks-siden, som vi hadde den gang. Så smalt det på nytt i World Trade Center. Vi hadde slått på TV-apparatet hvor NRK var ute med direktebilder da fly nummer to braste inn i det andre tårnet. På jobb hadde vi én PC tilkoblet internett, men uansett kollapset nettet av trafikken som oppsto da verden skjønte at dette ikke var feilnavigering med en liten Cessna.

Fra den dagen en kompis dro meg med på møte i den lokale amcar-klubben, med lokaler i Sørreisa den gang, har jeg hatt en ekstra forkjærlighet for biler fra «den riktige siden av dammen». Jeg ble rett og slett en bilrasist. Amcar-tilhørigheten førte til ekstra kjærlighet for USA. Det forjettede landet i vest som både kunne musikk, biler, hamburgere, filmer og hva det måtte være — ja, holdt nesten på å glemme Apple(!).

TERROREN: Dette øyeblikket i interntettets spede barndom for 20 år siden i dag var med på å gi direktesendt TV en helt ny mening.   Foto: Kelly Sane, NTB/AP

Alt dette førte til mange og lange USA-turer på 90-tallet, hvor jeg flere ganger var innom blant annet World Trade Center. Jeg fikk meg også en tur til topps i det sørlige tårnet noen år før terroren la disse enorme byggverkene i grus. Man kan jo diskutere hvor pene disse tvillingtårnene egentlig var, men fy fader for noen byggverk. De var nesten halvparten så høy som Kistefjellet og omtrent like høy som fra havet og til der fjellheisen i Tromsø ankommer toppen. Ja, selv når de hadde kollapset totalt var skraphaugen nesten dobbelt så høy som Gisundbrua.

Bare noen uker etter angrepene, da flyene hadde begynt å fly sånn noenlunde normalt igjen, fikk jeg på ny oppleve New York. Denne gang i forbindelse med et jobbkurs. Det var spesielt å se Ground Zero, som tomta ble hetende, New York og ikke minst folkene. Den spesielle stillheten i «byen som aldri sover». The Big Apple var dypt preget. En del av mitt elskede USA var lagt i ruiner og ødelagt for alltid. 2.979 personer er borte og dypt savnet av sine, på grunn av meningsløse handlinger.

Flere ganger siden har jeg vært innom. Ting begynner å endre seg, men akkurat her på denne tomta blir nok ting aldri det samme som før. For fire år siden dro jeg med meg pappa til New York. Og der fikk vi oppleve det nye World Trade Center. Et fantastisk byggverk det også, men det blir uansett ikke helt det samme.

Men mest av alt husker jeg nok 11. september 2001. Datoen da et ferskt stortingsvalg kom helt i skyggen, men også ble brent inn i minnet som den dagen da drømmebilen kom i hus. En «investering» som skulle betales i årene etter med store renteøkninger og elendighet etter «nine eleven», men med noen flatbrød- og vannmiddager gikk det også. Verre var de nok for alle de som savnet sine. De har nok fortsatt tusen spørsmål.