Hat kan ikke drive ut hat, bare kjærlighet kan gjøre det.

Martin Luther King jr.

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Mørke kan ikke drive ut mørke, bare lys kan gjøre det. Hat kan ikke drive ut hat, bare kjærlighet kan gjøre det.

Martin Luther King jr

FAKSIMILE: Folkebladet lørdag 23. juli 2011. 

FAKSIMILE: Folkebladet mandag 25. juli 2011. 

FAKSIMILE: Folkebladet tirsdag 26. juli 2011. 

kommentar

Jeg hadde pakket ned kontor og pult. Jeg hadde laget vaktliste for resten av sommeren, planlagt mandagens avis, felt en liten nostalgisk tåre, og var klar til å avslutte min siste dag som journalist og redaktør i Folkebladet. Etter drøyt 21 år.

Det var fredag 22. juli 2011.

Klokken 15.25 ringte telefonen…

«Sjekk nyhetene! Det har gått av en bombe i regjeringskvartalet. VG er rammet. Hans Henrik er på jobb der».

Jeg husker ikke for mitt bare liv hvem det var som ringte. Men jeg husker adrenalinrushet. Det som skjer i en journalisthjerne når det er store ting på gang. Det var bare å hive seg rundt.

En drøy time senere hadde vi alt på stell. Hans Henrik Torgersen fra Dyrøy var tidligere journalistkollega i Folkebladet. Nå hadde han gått videre til større medier. Sånn var det at han kom til å være til stede da Hotel Serena i Kabul i 2008 ble utsatt for terror i form av selvmordsbombere og journalist Carsten Thomassen i Dagbladet drept.

Nå, tre år senere, opplevde Hans Henrik skrekken på nytt. Den sentrale delen av fredelige Oslo sentrum var med ett forvandlet til det som mest av alt lignet på en krigssone. VG-bygget i Akersgata ble så rammet av den voldsomme bomba i regjeringskvartalet at de ansatte måtte forlate bygget og lage resten av lørdagsavisa fra diverse hotellrom i hovedstaden.

Vi i Folkebladet fikk tak i Hans Henrik, og hadde dermed lokalavisas kontekst på det som allerede da var mistenkt å være terror. Han hadde det bra, skjønte vår kobling, og ga kollegialt det intervjuet vi trengte. Ennå visste vi ikke at folk hadde dødd også i regjeringskvartalet. En fornøyd avgående nyhetsredaktør kunne derfor igjen prøve å slutte i Folkebladet.

Det gikk ikke så bra.

Allerede i bilen på tur til hytta på Senja, begynte radioen å rapportere om det som skulle vise seg å være den største tragedien i Norge i fredstid.

Adrenalinrushet ble til gru. Og vantro. Rapportene gikk utover fredagskvelden ut på at over 80 ungdommer var skutt og drept på Utøya. Han som kunne blitt vår framtidige kollega var savnet, og viste seg senere å ha mistet livet. Nære familiære relasjoner sto midt i dramaet. Vi fulgte med fra time til time, minutt til minutt. Noen gode nyheter. Noen sønderrivende. Det var så ubegripelig som det kunne få blitt for en lokalavisredaktør. Begeistringen over å ha «landet» en god sak og vinkling ble erstattet med rystende gru. Og sorg. Statsministeren var i sorg. Kongen vår gråt. En hel verden var rystet over nyhetene fra fredelige, lille Norge.

Dagen etter hadde et sorgens teppe lagt seg over hele landet. 69 døde på Utøya. Åtte i Regjeringskvartalet. Tre politisk interesserte ungdommer fra Midt-Troms mistet livet da selve Helvete brøt løs i det daværende statsminister Jens Stoltenberg kalte sitt politiske Paradis. Gunnar Linaker og Anders Kristiansen fra Bardu. Og Simon Sæbø fra Salangen. Han som var en lovende frilanser for oss i bladet.

Mange flere ble preget for livet av terroren.

I lørdagsavisa, som for en stor del var ferdig da bomba smalt, hadde jeg over en hel side reflektert over de vel 20 årene i Folkebladets redaksjon. Jeg hadde et ønske om å prøve noe annet i arbeidslivet før jeg ble for gammel, og brukte den siste lørdagskommentaren til å takke for meg til både lesere, gode kilder og kolleger. Huff, det ble direkte pinlig å se det på trykk. I terrorens gru framsto kommentaren om meg selv bare pompøs og selvopptatt. Denne lørdagen kunne ingen bry seg mindre om hvem jeg var, eller hva jeg hadde brukt de 20 siste årene på.

Men det var bare å riste det av seg. Det siste jeg skulle gjøre som nyhetsredaktør i Folkebladet gjorde at jeg kjente på ansvaret. Det var ikke rom for verken selvopptatthet eller pompøsitet. Det var tid for ren balanse. Vi sto foran et stykke svært viktig journalistisk arbeid. Vi skulle og måtte rapportere om det ufattelige med verdighet, integritet, og korrekt både nærhet og distanse. Det var sterkt, rart, skremmende, og på et merkelig vis godt – å ha en meningsfull oppgave å fylle de kaotiske dagene med.

Sjefredaktør Steinulf Henriksen var på ferie i utlandet. Heldigvis hadde jeg en klippe sammen med meg på avisdesken da vanskelige avveininger skulle gjøres: Vaktsjef Raymond Larsen – som dessverre ikke lenger er blant de levende. Sammen med resten av redaksjonen, laget vi den vanskeligste avisa jeg noen gang fikk være med på å lage. Og en av de viktigste.

I mellomtiden hadde statsministeren holdt sin velrennomerte minnetale om mer demokrati og mer åpenhet og mer humanitet, men aldri naivitet. De første rosene var lagt ned i Oslo sentrum.

Vi kan ikke og vi skal ikke glemme de absurde dagene for ti år siden. Vi må ikke glemme!

Derfor er det viktig å dvele ved minnene. Ved følelsene. Og i våre små liv gjøre det vi kan for å framelske toleranse og mangfold. Og ikke bli så krenket og sår av andres mening og oppfatning.

I min kommentar i mandagsavisa 25 juli 2011, måtte jeg låne ord for å finne noen som var dekkende for de scenariene som utspilte seg når en bokstavelig talt skadeskutt nasjon demonstrerte sin evne til å stå sammen i krise. Jeg fant dem på Facebook. De avsluttet min kommentar den gangen, og er - dessverre - like aktuelle som påminnelse når det nå er gått ti år siden den dagen og den helgen vi for alltid bærer med oss.