På gjengrodde kirkegårder

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Hver minnestein er i seg selv et viktig monument over levd liv — over minner — glede, sorg og savn.

Olaf Øwre, skribent
kommentar

Flere pårørende har i sommer reagert på manglende klipping av gress på kirkegårder i Senja kommune. I forrige ukes lørdagsutgave av Folkebladet, stod Ann-Iren Thomassen fram og påpekte at den gamle kirkegården på Botnhågen i Finnfjordbotn nesten holder på og gro igjen av gress og ugress. Hun bor i Tromsø, men er opprinnelig fra Finnfjord og har både foreldre, besteforeldre og andre familiemedlemmer gravlagt i Finnfjordbotn.

Da hun besøkte kirkegården sammen med Folkebladets journalist fredag for vel en uke siden, hadde gresset fått vokse vilt så lenge at det mange plasser nådde langt opp på gravstøttene og skjulte både inskripsjon og blomster som var plantet. Og i tillegg til manglende klipping av gress, lå også gule og røde brøytestikker fra vinteren slengt i uryddige dunger mot gjerdet på en gammel familiegrav. Det virker både slurvete og tankeløst gjort. Kirkegården bar preg av vanskjøtsel. Eller som Ann-Iren Thomassen beskrev det: «Dette er trist og nesten som gravskjending».

REAGERER: Ann-Iren Thomassen var en av flere som reagerte på dårlig stelte kirkegårder i Senja kommune. Foto: Stein Wilhelmsen 

Absolutt ikke noe hyggelig syn å møte når en som pårørende besøker en kirkegård. Der står støtter av ulik form, farge og størrelse — men alle med navn, dato og år for fødsel og død — og i tillegg noen enkle linjer som «Takk for gode minner», «Hvil i fred» eller «Elsket og savnet». Hver minnestein er i seg selv et viktig monument over levd liv — over minner — glede, sorg og savn. Det betyr mye for etterlatte å kunne besøke gravstedet til sine kjære. Plante noen vakre blomster hver vår — og vanne og stelle dem utover sommeren. Gjøre det vakkert og estetisk tiltalende. For alle ønsker jo at det siste hvilestedet til våre kjære skal være så pent og velstelt som mulig. Det skal være et sted for gode tanker, kanskje ei stille bønn. Der man kan finne ro med bøyd hode og en tåre i øyekroken. Respekt og verdighet skal prege en kirkegård.


Reagerer på at kirkegården nesten gror igjen med ugress

– Dette er nesten som gravskjending

Ann-Iren Thomassen som selv har flere av sine begravd på den gamle kirkegården i Finnfjordbotn synes det er trist at kommunen ikke får klippet gresset på kirkegården. Hun sier at det nesten grenser til gravskjending.


Kirkegårdsforeninga i Finnfjordbotn har urettmessig fått pepper for mange av manglene ved kirkegården der. Facebook-gruppa til denne kirkegårdforeninga brukes mye, og spørsmål om forskjellige praktiske ting blir som regel besvart og løst kjapt og greit av de som sitter i styret. Foreninga gjør en god jobb med beskjedne midler. Men det er jo grenser for hva som kan forventes gjort av frivillige på dugnad. Likevel har mange pårørende selv tatt med seg kantklippere og utstyr for å få bort det verste gresset rundt gravstedene. Ære være dem for det. Men å ivareta helheten på kirkegården er og blir selvsagt et kommunalt ansvar. Derfor føles det nesten provoserende når kommunen ikke leverer det som er dens primære oppgave i denne sammenhengen. Nemlig å sørge for at gresset på kirkegårdene klippes nøye og pent — og ikke minst ofte nok!

OVERGRODD: Dette bildet ble tatt på kirkegården i Finnfjordbotn forrige fredag.  Foto: Stein Wilhelmsen

Denne sommeren har Senja kommune åpenbart undervurdert omfanget av oppgaven og kommet skjevt ut fra starten. Ifølge virksomhetsleder Bjørnar Lauransen har kommunen i år fem sommervikarer på jobb. Disse skal holde tritt med grasveksten på hele 24 kirkegårder i nye Senja kommune. Uten tvil en formidabel oppgave, og i tillegg til alle kirkegårdene skal de stakkars fem ungdommene også klippe gresset rundt 14 kirkebygg, et 70-tall med kommunale bygg og noen kommunale parker. Bjørnar Lauransen sier til Folkebladet at han har forståelse for kritikken som er reist. Men han bedyrer at kirkegårdene prioriteres og at ungdommene gjør så godt de kan for å nå over alt. Fasiten er vel likevel at oppgaven er umulig å løse tilfredsstillende med så små ressurser som Lauransen har til rådighet. Og da må pekefingeren ubønnhørlig vendes i retning av rådmann og politikere som har ansvaret for budsjettene som er vedtatt. Disse ser ut til å være kuttet så mye at det ikke er penger nok til å kutte gresset.

Forhåpentligvis fremstår ikke alle kirkegårder i Senja kommune like vanskjøttet og stemoderlig behandlet som kirkegårdene i Finnfjordbotn har vært. Hvordan ståa er på alle de andre kirkegårdene som kommunen har ansvaret for, har jeg ingen kunnskap om. Men det rapporteres fra flere hold at på hovedkirkegården på Geitryggen ved Bjorelvnes er gresset klippet og holdt vedlike på en god måte. På denne og en håndfull andre kirkegårder er jobben satt ut til private firma, og at oppgaven gjøres tillitvekkende og godt er naturligvis gledelig for alle.

SKJEMMENDE: Disse veistikkene tar seg kanskje ikke spesielt godt ut, oppstablet på en kirkegård på fine sommerdager. 

Nå skylder jeg å legge til at det både på den nye og den gamle kirkegården i Finnfjordbotn har foregått etterlengtet gressklipping i kommunal regi den siste uka. Det fortjener Lauransen og hans flittige ungdommer ros for. Kritikken fra folk ser ut til å ha nådd fram. Men når Senja kommune til høsten skal evaluere hele situasjonen omkring sommervedlikeholdet på kirkegårdene i den nye storkommunen, er det naturlig at man også vurderer om man kanskje kan få jobben utført bedre ved hjelp av private aktører. Alternativt må kommunen engasjere langt flere ungdommer til sommerjobb på dette feltet.

I saken som stod i Folkebladet forrige lørdag, nevnte Ann-Iren Thomassen at enkelte mener at vi her i Norge burde rette blikket over kjølen til Sverige for å se og lære hvordan kirkegårdene kan og bør fremstå nå på sommeren. Godt mulig det. Uansett, så er kirkegårdene våre på sett og vis et bilde på hvem vi er som kulturnasjon og hvordan vi oppfører oss i så måte. For det å plante vakre blomster og klippe gresset på kirkegården betyr noe for veldig mange. Gjennom disse små, symbolske handlingene som vi gjør for å hedre de som har gått bort, viser vi samtidig hvilke holdninger vi står for og at vi er tenkende vesener med følelser. Det er naturlig å felle tårer ved ei grav — men å måtte gråte over en ustelt og gjengrodd kirkegård, bør folk slippe.