Et motsug mot den store folkevandringa

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Tallene som «Den store folkevandringa» har vist oss, dokumenterer at by og land slett ikke går hand i hand

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

Hva er egentlig i veien for at et par tusen av Tromsø 16.000 studenter kan studere ved et campus på Finnsnes? Og at noen hundre av Tromsøs tusenvis av offentlige arbeidsplasser kan etableres i Midt-Troms?

Svaret ligger sannsynligvis et sted midt mellom «ingenting» og «manglende politiske vilje» — kombinert med et Tromsø-sug som er så sterkt at bare en slik tanke knapt har en snøballs sjanse i helvete. Et sug som bare forsterkes, år for år, og skaper enorme utfordringer både for distrikts-Troms, som tappes for folk, og Tromsø by, som påføres voksesmerter.

Tiden er inne for å tenke annerledes, og i helt nye djerve og dristige retninger. Folkevandringen fra distrikt til by kan ikke fortsette med slik kraft som i dag — i alle fall dersom samfunnet vårt har mål og ambisjoner om å befolke hele landet og opprettholde sterke bygdesamfunn. Skal vi ha et ørlite håp om at flyttestrømmen stopper opp, må vi snakke om høyere utdanning utenfor de store byene, om flere offentlige arbeidsplasser i distriktene — inspirert av mulighetene vi har sett fra kjøkkenvinduet på hjemmekontoret mens koronapandemien har herjet.

CAMPUS FINNSNES: «Bør åpne for diskusjoner om eksempelvis en større campus på Finnsnes — med både unge og voksne studenter».   Foto: Carina Hansen

At flyttestrømmene i Norge har dramatisk kraft i seg visste vi fra før — men vi har fått det dokumentert klarere enn noensinne de siste dagene. Mandag denne uka gikk startskuddet for et samarbeid mellom norske mediehus som er så omfattende at det kan bidra til å endre samfunnsdebatten i Norge. Sannsynligheten for at distriktspolitikk blir valgkampens heteste tema har også økt betydelig.

Folkebladet er ei av 99 lokalaviser i Norge som deltar i historiens største medie-samarbeid, «Den store folkevandringa». Sammen med Landslaget for lokalaviser (LLA), NRK og Senter for undersøkende journalistikk skal mediehusene dypdykke i statistikk for å dokumentere hvor sterk flyttestrømmene er, hvor folk flytter, hvorfor de flytter — og konsekvensene det får for samfunnet og dynamikken mellom by og bygd.

For vår region er tallene som foreløpig har kommet fram, svært dramatiske — og nesten ikke til å tro. Statistikkene som har vært gjenstand for analyse og forskning er fra årtusenskiftet og fram til i dag. I løpet av disse 20 årene har — hold deg fast — hele 5.647 innbyggere flyttet fra de syv kommunene Folkebladet dekker — til Tromsø! Vi bor i en region med ca. 30.000 innbyggere i kommunene Lavangen, Salangen, Dyrøy, Sørreisa, Målselv, Bardu og Senja. Med dagens innbyggertall som utgangspunkt betyr det at èn av fem har pakket snippsekken og satt ferden mot Tromsø.

Så må vi selvsagt skynde oss å føye til at mange har flyttet tilbake. Men disse tallene er ikke nøyaktig dokumentert. Men for Senja kommunes del viser tallene at 2.800 innbyggere har flyttet til Tromsø siden årtusenskiftet, og 1.700 andre veien. Netto-tapet er altså likevel over 1.000 på 20 år, som tilsvarer hele innbyggertallet i gamle Torsken eller Berg kommune.

TENKE NYTT: «Det er en tid for alt, også for å tenke nye tanker i universitetsmiljøet».   Foto: Jon Terje Eiterå

Svært mange har flyttet for å studere. Selvsagt finnes det gode grunner for å bygge opp sterke universiteter i de største byene, og det har i årevis vært omstridt at Universitetet i Tromsø har etablert campuser i Alta, Harstad og Narvik — og også samarbeider med Studiesenteret på Finnsnes. At det ble etablert et universitet i Bodø fikk også Tromsø-miljøet til å koke — akkurat som det gikk varmgang i debatten da professor Jens Ivar Nergård fra Leiknes jobbet for å etablere flere forskerstillinger og et større studentmiljø på Finnsnes.

Det er en tid for alt, også for å tenke nye tanker i universitetsmiljøet. Og er det noe koronapandemien har vist oss, er det at hjulene ruller videre både for arbeidstakere og studenter, selv om de i stor grad må jobbe og studere fra kjøkkenbenken hjemme. Det finnes mellomløsninger når samfunnet er tilbake til normalen, som også bør åpne for diskusjoner om eksempelvis en større campus på Finnsnes — med både unge og voksne studenter, for både grunnutdanning og videreutdanning. Det tar èn time med båt til og fra Tromsø. Både studenter og forelesere er mobile, dersom fysisk undervisning er et must.

Det samme kan legges til grunn for en lang rekke offentlige arbeidsplasser. I Tromsø er det 10.000 av dem bare på universitetet og sykehuset. I tillegg kommer en hel haug innen andre statlige institusjoner og fylkeskommunen. Sugekraften i slike offentlige monster-institusjoner er det ikke mulig å stå i mot fra en naboregion som Midt-Troms.

UNIVERSITETSSYKEHUS: «Sugekraften i slike offentlige monster-institusjoner er det ikke mulig å stå i mot fra en naboregion som Midt-Troms».   Foto: Ronald Johansen

Et motsug som monner er åpenbart å desentralisere flere offentlige institusjoner og arbeidsplasser. Og i større grad åpne for bruk av hjemmekontor, på permanent basis. Det er blitt en populær sak å snakke om i flere politiske partier, senest på Arbeiderpartiets landsmøte. Senterpartiet har allerede holdt fanen høyt, og fått gehør blant velgerne. Det har bidratt til at distriktspolitikken blir et viktig tema i valgkampen — og kanskje viktigst når tall og fakta om den norske folkevandringa og de dramatiske konsekvensene strømmer inn fra NRK og lokalaviser i hele landet i tida framover.

Faktagrunnlaget som presenteres har alt i seg for å bli premissleverandør for en helt grunnleggende viktig samfunnsdiskusjon i Norge — i spenninngsfeltet mellom de store byene og distriktssamfunnene.

Tallene som «Den store folkevandringa» har vist oss, dokumenterer at by og land slett ikke går hand i hand.