Vedlikehold? Snorklipping er mye mer stas

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Lokale politikere i Midt-Troms bør egentlig vri seg i smerte og gråte en skvett

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet

2019: «Nye Elverland bru ble innviet høsten 2019, selvsagt med snorklipping. Den ble utført av fylkesordfører Ivar B. Prestbakmo (Sp), varaordfører i Lenvik, Gunnleif Alfredsen (Sp), og representanter fra vegvesenet».  Foto: Privat

I DAG: «Allerede nå er den nye veibiten tydelig preget av trafikkens høggtann og skriker etter vedlikehold».  Foto: Steinulf Henriksen

HULL: Olav Ryvoll må fram med med tommestokken for å vise hvor dype noen av de mange hullene langs Valvågveien på Stangnes er. Her sammen med Gudrun Fredriksen.  Foto: Lars Olav Rege

kommentar

Er det virkelig sant, det vi hører fra Stangnes på Sør-Senja, fra Tverrbotn på Nord-Senja, fra Målsnes, fra Sørfjorden, fra Kvannåsen og fra nesten over alt: At veiene i vårløsninga aldri før har vært så jævlig.

I år er det grunn til å tro på alle «vei-varslerne». Det er verre enn noen sinne, og det blir bare verre, verre og verre. Hvor langt skal det gå før politikere virkelig tar inn over seg at de må slutte med snorklipping på nye veiprosjekter og ta vedlikeholdet på blodig alvor.

Vi vet det jo; Politikerne elsker å klippe snorer, det er en slags personlig bauta over et viktig prosjekt for lokalsamfunnet. Alle politikere ønsker å framstå som samfunnsbyggere — spesielt i valgår er det viktig med snor og saks. Vedlikehold er bare mas og gir verken status eller nye velgere.

Men dette er alvorlig — og det gjelder ikke bare her på berget: Norge vedlikeholdes ikke. Det gjelder ikke bare veier, men også offentlige bygg, vann og avløp, kaier og det aller meste som er i offentlig eie. Dette er en tikkende økonomisk bombe — og den virkelig store regninga får våre etterkommere.

Fylkesveiene i Troms er ikke bare elendig vedlikeholdt, en unnlatelsessynd som flere generasjoner politikere må ta ansvar for — de tilfredstiller heller ikke dagens krav til standard, med økende trafikk og tyngre kjøretøy. Det betyr at det ikke nytter å gruse litt og lappe på med asfalt, litt her og litt der. Veiene må ha en total makeover, en opprusting som varer. Bare slik kan vedlikehold lønne seg i samfunnsregnskapet.

I skrivende stund sitter jeg på hytta på Nord-Senja. Hit kom jeg kjørende fra Finnsnes, via Gibostad til Stønnesbotn. Det spesielle med denne kjøreturen er at enkelte av strekningene senest i fjor ble asfaltert. Nå er også disse delvis ødelagt. Asfalten er smuldret opp flere steder. En av årsakene er selvsagt en sterkt økende trafikk av vogntog til og fra sjømatbedriftene — men det er et skremmende eksempel på hvilke enorme vedlikeholdsoppgaver vi har å bale med, når selv nye veier ødelegges så fort.

Rett forbi her ble nye Elverland bru innviet høsten 2019, selvsagt med snorklipping. Den ble utført av fylkesordfører Ivar B. Prestbakmo (Sp), varaordfører i Lenvik, Gunnleif Alfredsen (Sp), og representanter fra vegvesenet. Det er altså halvannet år siden, og allerede nå er den nye veibiten tydelig preget av trafikkens høggtann og skriker etter vedlikehold. Prestbakmo er en av politikerne som elsker å klippe snorer, men han er også blant dem som skriker høyest for at fylkene skal få mer hjelp fra staten for å kunne håndtere ei tikkende vedlikeholdsbombe.



Det kan selvsagt Prestbakmo gjøre, i posisjon i fylkespolitikken og opposisjon i rikspolitikken — men faktum er at alle partier som har regjert både i fylket og på riksplan de siste tiårene må ta en kollektivt ansvar for elendigheten. For dette startet ikke i år.

Nylig la regjeringen fram sitt forslag til Nasjonal transportplan. Lokale politikere i Midt-Troms som leste innlegget «Historisk satsing på samferdsel i Nord-Norge», skrevet av samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) og fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (Høyre) i Folkebladet torsdag, bør egentlig vri seg i smerte og gråte en skvett. Vår region er ikke nevnt med ett ord — og vi snakker altså om en av Norges største sjømatregioner — med sjømatveier som ramler sammen under tunge vogntog.

Den eneste lille trøsten vi kan finne i transportplanen er en satsing på fylkesveiene. Men det er åpenbart alt for lite og alt for seint. 16 milliarder kroner er satt av til fylkesveier i NTP. Men de skal brukes i hele landet over 12 år. I tillegg har regjeringen satt av 400 millioner kroner i «koronapenger» som skal brukes til fylkesveiene.

Men det strekker bare ikke til, fordi: Det totale vedlikeholdsbehovet på fylkesveiene i Norge er beregnet til 90 milliarder kroner. Bare i Troms og Finnmark er etterslepet passert ti milliarder kroner. Penger som trengs akkurat nå for å få en tilfredsstillende standard. Det setter regjeringas 16 milliarder i 12 år over hele landet i et sørgelig perspektiv. Vi kommer ikke i mål.

Mens vi venter øker fortvilelsen blant folk i nord. Da kommer også svarthumoren fram, som karen i Balsfjord som satte seg i veikanten og «fisket» torsk i kraterstore hull fullt av sølevann. Men dessverre er det lite å le av når bønder må slå melka i sluken fordi melkebilen nekter å kjempe seg fram gjennom gjørmehavet, eller folk blir uten post fordi postbilen kjører seg fast.

Det er også fryktelig lite humor i at sjømatveiene på Senja ikke bare er et kolossalt hinder for utviklinga i den hurtigvoksende fiskerinæringa — men også en trussel for de veifarendes liv og helse.

Det er egentlig ikke til å tro. Og bare til å gråte av.