Vi trenger dem. Ta vare på dem — alle sammen!

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

De utenlandske arbeiderne gjør en viktig jobb. Vi må se på dem som ressurser vi er avhengige av, og vi må omtale dem mer respektfullt i framtida.

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

La oss bare erkjenne det: Vi er helt avhengige av utlendingene i norsk arbeidsliv, ikke minst her i regionen. Vi klarer oss ikke uten dem — samfunnshjulene vil gå i stå. Fisken blir ikke sløyd, nye bygninger blir ikke reist og kontorlokalene våre blir ikke rengjort.

Har du ikke forstått det før, så må du se det nå, tydeligere enn noensinne, under koronapandemien; Fiskeindustrien i vår region er fullstendig avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Entreprenørene og byggefirmaene likeså. Men stengte grenser gjør at det stort sett bare er helsearbeidere fra Sverige som har fått lov å pendle omtrent som normalt fra hjemstedet for å gjøre jobben i Norge. For snekkere og filetarbeidere har det blitt så komplisert at bedriftene i Norge har handlet i ren desperasjon for å skaffe seg nok arbeidskraft.

BIDRAGSYTERE: «Spør for eksempel Br. Karlsen på Husøya hva de skulle gjort uten utlendingene, blant annet en stor koloni fra Portugal».   Foto: Vidar Bjørkli

Men dessverre: Arbeidstakere fra utlandet omtales ofte i negative og nedlatende ordelag. De framstilles som et problem og som konkurrenter til «norske» jobber. Det er på tide at vi tar inn over oss hva disse menneskene betyr for vårt lokale næringsliv. Tiden er inne for å vise takknemlighet og integrere dem enda bedre både på arbeidsplassene og i lokalsamfunnet.

Også myndighetene er bekymret for den stadig økende invasjonen av utenlandsk arbeidskraft. Landbruks- og matdepartementet mottok nylig en rapport som beskriver mangelen på norske fagarbeidere. Her blir det påpekt at bransjer som er dominert av arbeidskraft med en «løs tilknytning» til det norske arbeidsmarkedet har store utfordringer. Innleie kan løse kortsiktige utfordringer, men er en dårlig permanent løsning på underskudd på arbeidskraft. Og det slås fast at moderne matproduksjon, også innen fiskeindustrien, krever fagfolk med solid kompetanse. En stabil arbeidsstokk med god fagutdanning er drømmesituasjonen.

Interessen for å utdanne seg innen disse fagene er dessverre ikke stor nok til å fylle behovet. Sannheten er at vi ikke klarer oss bare med norske arbeidere, selv om vi konstant gjør hva vi kan for å rekruttere flest mulig norske fagarbeidere.

DESPERAT: «For snekkere og filetarbeidere har det blitt så komplisert at bedriftene i Norge har handlet i ren desperasjon for å skaffe seg nok arbeidskraft».   Foto: Frank R. Roksøy

Derfor må vi ta vare på utlendingene, snakke pent om dem og sørge for at de trives i våre små og store lokalsamfunn. Og alt tyder på at det blir slik også i framtida, selv om det dukker opp «gode nyheter» — som eksempelvis den enorme interessen og søkermassen for å jobbe på Salmars InnovaNor-fabrikk på Klubben på Senja. Opp mot 100 søkere på enkelte jobber viser at dersom arbeidsplassen bare er spennende og attraktiv nok, melder søkerne seg — også svært mange unge med norsk pass.

Rapporten som landbruks- og matdepartementet fikk overlevert viser med all tydelighet hvor viktig utenlandsk arbeidskraft er blitt for matindustrien i Norge. I fiskeindustrien er dette ekstra tydelig: Andelen fast ansatte med utenlandsk bakgrunn har gått fra 12 til over 50 prosent fra 2003 og fram til 2018. Det er enormt. Tallene for innleid arbeidskraft øker også.

I kjøttindustrien er tendensen langt på vei den samme. Hos enkeltbedrifter utgjør andelen utenlandske arbeidstakere rundt halvparten av arbeidsstokken.

Mange av arbeidsinnvandrerne i vår region er nettopp innleid arbeidskraft — arbeidere som er i landet for kortere perioder, eksempelvis nå i skreisesongen. Andre er mer permanent tilknyttet fiskeindustribedriftene, noen fortsatt med familie og bosted i hjemlandet, andre med fast bosted i Norge.

Og spør for eksempel Br. Karlsen på Husøya hva de skulle gjort uten utlendingene, blant annet en stor koloni fra Portugal — som viser seg å være lojale, stabile arbeidstakere som er flinke fagarbeidere — og også svært positive bidragsytere i lokalsamfunnet. Slike eksempler finner vi i svært mange lokalsamfunn som er bygd opp rundt fisken fra havet. Der lokalbefolkningen rett og slett ikke er mange nok, og lokal ungdom gjerne drar vekk for å finne nye utfordringer, møter man utfordringen med utenlandsk, innleid arbeidskraft. De er altså ikke problemet — de er selve løsningen.

KONTROLL: «Det er i realiteten svært lite smitte fra arbeidsinnvandrere. Det tyder på at både arbeidstakerne og ikke minst bedriftene har tatt dette på ytterste alvor».   Foto: Jil Ygland, NTB

I bygg- og anleggsbransjen, landbruksnæringene og deler av serverings- og reiselivsbransjen ser vi det samme. Interessen for å utdanne seg innen disse fagene blant norsk ungdom er dessverre ikke stor nok til å fylle behovet. Da må vi fylle på med utlendinger.

For noen, også myndighetene, framstår det å være problematisk. Slik framstilles det i alle fall nå under pandemien — der noe av smitten som er kommet til landsdelen skyldes arbeidsinnvandring.

Men det er all grunn til å se på vår region og hvor god kontroll vi egentlig har: Fortsatt er det såvidt over 100 smittede i vår region med 30.000 innbyggere siden helvete brøt løs 12. mars i fjor. Trekker vi fra tilfellene i Forsvaret er det i realiteten svært lite smitte fra arbeidsinnvandrere. Det tyder på at både arbeidstakerne og ikke minst bedriftene har tatt dette på ytterste alvor, og i all hovedsak har god kontroll.

De utenlandske arbeiderne gjør en viktig jobb. Vi må se på dem som ressurser vi er avhengige av, og vi må omtale dem mer respektfullt i framtida. Fordi de vil komme hit i mange, mange år og sesonger framover.

Vi er faktisk for få mennesker til å klare alt alene i dette landet. Derfor bør takke dem som forlater sine familier og hjemland for å jobbe i Norge. Og vi må bare slutte å snakke nedlatende om dem.