Sykkel, sjømat og sjokkerende somling

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Det handler faktisk om å skape trygghet og spare liv

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet

SJAKK MATT: «Samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) er virkelig ute og sykler når han skal forsvare en slik uvirkelig pengebruk».  Foto: Håkon Steinmo

FELLE: «1,3 milliarder kroner ville vært mer enn nok til å kvitte seg med alle de såkalte «flaskehalsene» som skaper trafikkfeller».  Foto: Vidar Bjørkli

SEILAS: «En livsfarlig seilas til fare for både vogntogsjåfører og andre veifarende.».   Foto: Vidar Bjørkli

kommentar

En sykkelvei i Stavanger til 1,3 milliarder kroner har fått det til å skumme rundt kjeften på frustrerte nordlendinger. Kommentarfeltene koker etter Nordlys-skribent Tone Angell Jensens kommentar-artikkel om temaet.

Samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) er virkelig ute og sykler når han skal forsvare en slik uvirkelig pengebruk, samtidig som vi går nok en marerittvinter i møte på livsfarlige sjømatveier på Senja.

Og hva skjer egentlig med sjømatveiene — et begrep som er skapt på Senja, og som statsminister Erna Solberg under Husøydagan for to år siden lovet å få gjort noe med? Lite og ingenting, er vi redd for.

Siste nytt er at Senja ikke er nevnt med ett ord i transportetatenes innspill til Nasjonal Transportplan — der viktige veiforbindelser for norsk næringsliv skal kartlegges. Og mens politikerne krangler om hvem som har ansvaret for fadesen — den Høyre-styrte regjeringa eller Senterpartiet som styrer både fylkeskommunen og Senja kommune — må vi bare innse det: Mens folk på paddeflate Jæren kan sykle til jobb og skole på en autostrada til 100.000 kroner pr. meter, må vogntogene på Senja fortsatt åle seg gjennom trange tunneler, smale og svingete veier under stupbratte, rasfarlige fjell, og opp og ned islagte bakker som selv ikke kjettinger kan gjøre farbare og trygge. En livsfarlig seilas til fare for både vogntogsjåfører og andre veifarende.

Nordlys-kommentator Tone Angell Jensen, som for øvrig er godt kjent med Senja-veiene fra sine turer til hytta på yttersida Senja, har fått noen bøtter med kjeft for kommentaren «Det snakkes ofte om forskjells-Norge — men dette tar kaka», først og fremst fra syklister som reagerer på formuleringen om at sykkelveien i Stavanger er bygd for at «menn i kondomdress kan komme seg lynraskt på jobben». Man sykler ikke i kondomdress til jobb, må vite — og sykkelveien med både tunnel, bruer, to kjørefelt med innkjørsler og avkjørsler, og stasjoner med sykkelpumper og verktøy, er selvsagt god miljøpolitikk og et pluss i det langsiktige samfunnsregnskapet.

Ja vel. Men det ligger et tungt alvor bak denne saken og sammenstillingen mellom sykkel- og sjømatveier. Ikke bare fordi den berører den klassiske sentrum- periferi-debatten, og ikke bare fordi forskjellsbehandlingen blir nesten parodisk åpenbar. Politikk handler om å prioritere. På et samferdselsbudsjett vil det alltid være kamp om kronene, og kost og nytte er Nasjonal Transportsplans bibelvers. 1,3 milliarder kroner ville vært mer enn nok til å kvitte seg med alle de såkalte «flaskehalsene» som skaper trafikkfeller og gjør at alt fra vogntogsjåfører til privatbilister kjører med livet som innsats. Trolig ville halve beløpet vært nok til en betydelig heving av veistandarden på Senja. Det handler faktisk om å skape trygghet og spare liv.

Men så har man altså valgt å satse 1,3 milliarder statlige kroner — uten bompenger — på en to mil lang sykkelvei mellom Stavanger, Forus og Sandnes, riktignok i et av de tettest befolkede områdene i Norge (200.000 innbyggere på Jæren), der viktige næringsaktører er etablert på rekke og rad og verdiskapningen er enorm. Men det handler jo med all respekt ikke om trygghet og sparte liv for de som trør pedalene langs den tungt påkostede sykkelstripa i Stavanger. Og med enda mer respekt: Det skapes også store verdier på Senja; Vi nærmer oss ti milliarder kroner årlig i sjømatverdier som produseres, og det handler om mat, ikke olje. Sunn mat — og framtidas kanskje vikitigste eksportnæring for Norge.

Senja er spesiell, og den eller de som konstrurerte naturen på denne øya hadde nok ikke Nasjonal Transportplan i tankene. Det er ikke bare èn vei som må rustes opp for å nå fram til sjømaten, det er mange; Til Flakstadvåg, Grunnfarnes, Torsken, Senjahopen, Husøy, Botnhamn og mange andre veistubber i et formidabelt berg- og dalbanelandskap. Og det bor ikke så mye folk her, i alle fall ikke sammenlignet folketettheten langs sykkelstripa i Stavanger. Men vi snakker altså om fersk fisk og mat som har det travel med å nå markedene. Det bør helst gå lynraskt, men både bæreevne, standard og sikkerhet gjør at grensene for effektiv og trygg transport allerede er tøyd til bristepunktet. Og det finnes ingen andre alternativer.

Dette kan ikke fortsette. Det vet politikerne. Og det vet samferdselsminister Hareide. Han var ikke ansvarlig da noen fant ut at sykkelveien i Stavanger var en god idè. Men han måtte jo bare forsvare investeringen under den offisielle åpningen denne uka, der han satt på en elsykkel med hjelm — men uten kondomdress. Men følelsen av at han egentlig synes dette prosjektet er litt i overkant snek seg inn. Han har selv vært på Senja og i andre norske avkroker og sett hva vi baler med.

Reaksjonene kan tyde på at mange politikere i dag sitter med den samme rare følelsen. Men den absurde sammenstillingen mellom den 20 kilometer lange sykkelautostradaen på flate Jæren og milevis med sjømatveier på stupbratte, elleville Senja — bør brukes for alt det er verdt i den politiske kampen om veikronene og innholdet i Nasjonal Transportplan.

At sjømatveiene på Senja og andre viktige næringsveier, spesielt i Nord-Norge, må prioriteres, må bli et samstemt politisk budskap fra nord. Kanskje får vi støtte også fra politikere andre steder i landet som sitter med en litt flau smak i munnen etter åpningsfesten i Stavanger.

De bør være mange.