Langt kinolerret å bleike

SETTER SITT PREG: Usikkerhet og frykt har preget samfunnet de siste månedene.   Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

kommentar

Koronakrisen rammet oss her i Norge med full tyngde 12. mars — altså for litt over fem måneder siden. Det meste av normal virksomhet stengte ned. Flyruter og kollektivtrafikk ble redusert til et minimum. Kjøpesentre, kaféer, puber, kinoer og teatersaler, kontorer, frisører, tannleger, fysioterapeuter, treningssentre, universiteter, skoler og barnehager. Det meste ble stengt over natta. Dagligvarebutikker og apoteker var blant samfunnskritiske funksjoner som holdt åpent som før, men med strenge smittevernregler om å holde avstand i lokalet, samt bruk av antibac og såpevask. Sykehjem og omsorgssentre innførte besøksforbud for å beskytte sine eldre og svake beboere. Mange planlagte operasjoner og undersøkelser ved sykehus ble utsatt, da driften måtte tilpasses en truende bølge av koronainnleggelser. Usikkerhet og frykt preget samfunnet.

Sentrumsgatene på Finnsnes i dagene rett etter koronanedstengingen var stille, for ikke å si øde. Det var midt i mars, men en skulle tro det var 1. juledag — dag etter dag. Bare en og annen bil rullet gjennom Storgata. Knappen for grønt lys til å krysse gangfeltet ved Amfi stod nesten urørt. Folk skygget unna andre og holdt seg heime. Storøyd ble det dystre nyhetsbildet fulgt innen husets fire vegger. Og utenfor fortsatte snøen å lave ned — en lang og snørik vinter, tilsynelatende uten ende. Et hvitt inferno kombinert med et truende virus. En usynlig fiende å kjempe mot. Det føltes som å være havnet midt i innspillingen av en katastrofefilm. Surrealistisk og skremmende — og denne gangen var det dessverre ingen fiksjon på et kinolerret. Koronakatastrofen var reell som bare det.

Spillefilmer om ulike typer katastrofer har alltid vært populære blant kinogjengere. Norske produksjoner som «Bølgen» fra 2015, «Skjelvet» fra 2018 og «Tunnelen» fra i fjor, er blitt godt mottatt. Av utenlandske katastrofefilmer er det mange å velge mellom. For eksempel «Armageddon» fra 1998, hvor Bruce Willis og Ben Affleck må redde oss fra en asteroide på kollisjonskurs med jorda, «The Poseidon Adventure» fra 1972, hvor et passasjerskip rammes av en tsunami, «World War Z» fra 2013, om et zombieangrep fra verdensrommet, mens «Contagion» fra 2011 handler om et virusangrep. Det gjør den skremmende aktuell i 2020. Men å kjenne spenning og frykt et par timer er helt greit, hvis man bare kan forlate kinosalen og vandre ut i trygge og kjente omgivelser når rulleteksten kommer. The End — så er alt trygt og godt liksom.

På grunn av koronakrisen blir 2020 et helt forferdelig år også for Finnsnes Kino. Slik ordlegger kinosjef Kay Erling Ludvigsen seg i en sak i Folkebladet mandag 3. august. Selv om den siste Knerten-filmen har vært populær nå i sommer, så er billettinntektene langt lavere enn normalt så langt i år. Kinosjef Ludvigsen er en av flere representanter for kulturbransjen i Midt-Troms som er bekymret for hvordan høsten vil bli. Selv om nye og attraktive filmer er i vente, blant annet en ny James Bond-film, så er premieredatoer flytende på grunn av den usikre koronasituasjonen verden rundt. Kinosalen på Finnsnes har kun plass til 75 personer slik reglene er nå, med annenhver rad stengt og to seter mellom hver person. Nettverket Norske Kulturhus har jobbet med å få til en annen og mindre rigid avstandsmåling blant publikum enn dagens, men uten å få gehør slik situasjonen er.

Ved Finnsnes Kulturhus har kommunale koronamidler sikret at man så langt har unngått permitteringer. Driften er holdt på sparebluss. De ansatte har drevet med oppussing og vedlikehold. Kulturhussjef Karin T. Olsen sier i en sak publisert i Folkebladet torsdag 6. august at man har avventet ensartete bestemmelser fra Folkehelseinstituttet ut fra utviklingen i smittesituasjonen. Kulturhuset har ikke noe ønske om å starte opp før det føles helt trygt å invitere publikum tilbake. Det er en fornuftig holdning, selv om det innebærer at man må ta tida til hjelp og være tålmodig.

Alle ser fram til å komme tilbake til en «normal» situasjon i samfunnet så raskt som mulig. Etter en nasjonal dugnad det står respekt av siden nedstengningen i mars, kunne vi en periode glede oss over stadig lavere smittetall og sykehusinnleggelser her til lands. Norge så ut til å ha god kontroll. Fremgangen ga også muligheter til gradvis å lette på restriksjoner. Det ble i sommer åpnet for utenlandsreiser til «grønne» land med smittetall under et visst nivå. Utenlandske turister fikk igjen besøke Norge. Så positivt gikk det innenlands at det etter hvert bredte seg en følelse av at det verste var over. Folk ble kanskje litt sløvere med håndhygiene og å holde avstand.

Men å åpne opp stadig flere deler av samfunnet kommer åpenbart med en risiko for at ting fort kan gå den gale veien igjen. Det har de siste par ukene gitt oss flere ubehagelige påminnelser om. Smitteutbrudd flere steder i landet etter fester og sammenkomster av ulike slag, og ikke minst Hurtigrutens famøse cruise til Svalbard med «Roald Amundsen», har vist oss hvor uhyre sårbart samfunnet er i denne pandemien. Den urovekkende smitteutviklingen gjorde at regjeringen etter råd fra Folkehelseinstituttet sist fredag satte bremsene på. Lettelser på restriksjoner og åpning av nye sektorer som for eksempel breddefotballen, er nå satt på vent på ubestemt tid. Alkoholservering ved utesteder må stenge ved midnatt. Akkurat nå er det aldersgruppen 20-29 år hvor smitten øker mest. Det er en stor utfordring når et nytt skole- og studieår akkurat skal starte. Helseminister Bent Høie (H) maner til strengere disiplin med hensyn til å etterleve smittevernreglene og truer med å innføre nye restriksjoner om nødvendig. Han har ikke noe valg.

For koronakrisen er alt annet enn over — veien videre for å utvikle en vaksine og til slutt klare å bekjempe viruset kan bli lang og tornefull. Det blir bokstavelig talt et langt kinolerret å bleike — både for kultursektoren og for andre sektorer av samfunnet. Og verden slik vi kjenner den, vil kanskje aldri bli helt som før igjen?