Langs landeveien i verdens rikeste land

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Det ser ut til at det bare er i krisetider at finansministere er villige til å åpne pengesekken i særlig grad

Olaf Øwre, skribent

FORHOLD: På godværsdager er det vanskelig å finne både parkeringsplass og et sted å gjøre sitt fornødne på Ersfjordstranda.  Foto: Privat

VEISTANDARD: Det er ikke mange metrene med ny asfalt som kommer Midt-Troms til gode hvert år. Knut Opeide 

STERKE ORD: Dette ble for noen år siden malt på en dårlig senjavei. Om det var grunnen vet vi ikke, men det kom ny asfalt på veistrekninga.  Foto: Privat

kommentar

Koronaviruset slo knock-out på det meste av vanlig virksomhet i midten av mars. Da ble Norge og resten av verden mer eller mindre nedstengt på ubestemt tid. Hardest gikk det utover reiselivet med stengte landegrenser og fly satt på bakken. All persontransport og overnattingstilbud ble rammet når folks bevegelsesfrihet ble borte over natta. Kanselleringer av planlagte reiser og møter strømmet inn til hoteller og turoperatører. Mørket senket seg over hele reiselivsnæringa, som i stadig større grad er blitt avhengig av at utenlandske turister kommer til landet vårt. Midnattsol-, nordlys- og fisketurisme, hvalsafari og opplevelsesferier av ulike slag har gitt solid vekst og lønnsomhet for mange aktører de senere årene. Det plutselige bortfallet av det utenlandske segmentet i markedet var intet mindre enn en katastrofe.

Flere mer eller mindre treffsikre redningspakker for næringslivet er siden vedtatt av Stortinget. Reiselivsmomsen er midlertidig halvert ut oktober. Statsminister Erna Solberg (H) og regjeringa har også sterkt oppfordret nordmenn til å legge ferien sin innenlands i år. Nærmest som en nasjonal dugnad for å holde hjulene igang. Selv om det i løpet av sommeren gradvis er lempet litt på reiserådene til andre land som befinner seg i såkalt grønn sone, så gjelder fremdeles hovedbudskapet om helst å feriere heime i Norge. Og det norske folk har tatt utfordringa på strak arm.

Pressevakt i Statens vegvesen, Øystein Skotte, bekrefter i en reportasje i Folkebladet fredag 24. juli 2020 at det har vært en formidabel økning i vegtrafikken i Norge denne sommeren. Og aller størst er økningen i Nord-Norge, der E6 over Saltfjellet har en økning på 36 prosent sammenlignet med fjoråret, størst økning i hele landet. Også i Troms kan E6 forbi Nordkjosbotn vise til en trafikkøkning på 23 prosent, Fv86 over Gisundbrua har 12 prosent og Fv862 i Senjahopen hele 24 prosent. Leder i Visit Senja, Dan Björk, kan opprømt fortelle at de aldri før har sett så mange nordmenn som ferierer på Senja som nå. Det er også slik at norske turister gjennomgående legger igjen mer penger på mat og drikke enn de utenlandske, noe som er gledelig for serveringssteder. Dagligvarebutikker og campingplasser har også gjort det bra i sommer. Etter hvert som Europa gradvis åpnes, finner også utlendinger igjen veien til Norge. Det har blant annet vært flere finske kjøretøyer å se langs veiene enn før om årene.

Men økt trafikkmengde langs veiene gir også problemer av ulike slag. Et irritasjonsmoment for mange bilførere og deres passasjerer er kilometerlange fergekøer flere steder langs den ruta de har valgt. Det tærer selvsagt på humøret å måtte vente timevis på å komme med ferga dit man skal. Det har vært rapporter om køsniking, høy temperatur og kjeftbruk ved flere fergeleier. Ungdommer på sommerjobb som køordnere, har ved flere anledninger fått det glatte lag av utålmodige og sinte trafikanter. Høye billettpriser og uvante billettsystemer har noen steder bidratt til ytterligere irritasjon og enkelte har fått bøter for «sniking» uten billett. Skal man ferdes på vegstrekninger der ferger inngår, bør man være utstyrt med stor tålmodighet og ikke minst godt humør.

Begrensede parkeringsmuligheter fører også til at mange turister parkerer langs veikanten på strekninger der det er fartsgrense 80 kilometer i timen. Det sier seg selv at dette kan skape farlige situasjoner. Sist helg hadde utrykningskjøretøy problemer med å komme seg fram i området ved Ersfjordstranda på Senja i forbindelse med en ulykke på fjellet Hesten. Fastboende reagerer også på at enkelte turister tar seg litt vel mye til rette og faktisk parkerer inne i hagene til folk. Skrekkeksempler om forsøpling av naturen og at folk gjør sitt fornødne i turområder er ille. Allemannsretten er vel og bra, men det finnes likevel grenser for hva man kan og bør tillate seg. Normal folkeskikk bør alltid være en del av bagasjen.

Eventyrøya Senja har både gulldass i verdensklasse og vakker natur — med spektakulær utsikt som kan ta pusten fra noen hver. Det samme kan veiene, men av helt motsatt grunn. Gro Harlem Brundtlands slagord, «Det er typisk norsk å være god», stemmer definitivt ikke når det gjelder norsk veistandard. Flere steder er veinettet begredelig. Smale og svingete veier med rasfarlige strekninger er mer regelen enn unntaket ute i distriktene. Med til historien hører også mørke tunneler og hullete, nedslitt asfalt som kan ødelegge både dekk, felger og støtdempere, hvis man er riktig uheldig. Etterslepet på vedlikehold er enormt og lett synlig. Alt av veifrustrasjoner som lokalbefolkningen må slite med hele året, forsterkes når trafikken øker til nye høyder i noen hektiske sommeruker. Det er neppe noen trøst for besøkende sommergjester sørfra at veiene her nord ofte er enda mer ufremkommelige på vinterstid. Og som viktige eksportveier for sjømat, har betydningen av god fremkommelighet året rundt blitt stadig større, i takt med utbyggingen og veksten i det som er en av landets viktigste eksportnæringer. Områder med så stor verdiskapning burde vært tilgodesett med bedre veier.

Den dårlige veistandarden fortoner seg som noe av et paradoks i et land som Norge. For hvordan kan dette gå an i et av verdens rikeste land? Oppgradering og vedlikehold, kanskje spesielt av fylkesveiene, ser ut til å ha vært langt nede på prioriteringslista for politikere av vekslende politisk farge i årevis. Snorklipping på nye prestisjeprosjekter innen samferdsel har gitt mer status enn å sørge for at eksisterende veier blir gitt midler til nødvendig vedlikehold. Det er liksom aldri penger igjen til det formålet når budsjettene skal salderes. Etterslepet har fått øke år etter år.

Det ser ut til at det bare er i krisetider at finansministere er villige til å åpne pengesekken i særlig grad. Så spørs det om det måtte en koronakrise til for at ekstraordinære midler endelig kan bevilges til å ta igjen noe av det forsømte på veisiden — både for å holde hjulene i gang i samfunnet og på veiene. Det blir spennende å se. For når koronakrisen en gang er over, har vi vel neppe råd til slik pengebruk...?