Når folkeskikken og fornuften forlates

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Men ytringsfrihet handler også om friheten til å la være å ytre seg

HJERTESUKK: «Bybergs hjertesukk hører absolutt hjemme i en slik kontekst, og er et tema som må tas på dypeste alvor».  Foto: Sindre Jensen

BUDSKAP: «Paragraf 100 i Grunnloven om ytringsfrihet har beholdt sitt viktigste budskap siden 1814».  Foto: Per-Kristian Bratteng

ØDELEGGER: «Det er her de sosiale medier de siste årene har blitt «farlige» og ødelegger debattklimaet».  Foto: Håkon Mosvold, NTB/Scanpix

kommentar

Høyre-politiker Elin Byberg lettet tydeligvis på en trykk-koker da hun tok ordet i Senja kommunestyre tirsdag denne uka. Fra talerstolen fortalte hun om mobbing og et stadig tøffere politisk klima. Det er sterk kost fra en rutinert politiker:

– Jeg har mange ganger etter jeg ble folkevalgt kjent på frustrasjon og fortvilelse. Jeg har aldri opplevd så mye mobbing etter jeg kom inn som politiker. Kanskje spesielt de siste årene mener jeg det har blitt verre», sa Byberg.

Andre politikere ga utrykk for det samme. Det var overraskende, også fordi det kom fram i en debatt som egentlig skulle handle om noe annet, nemlig presentasjon av etiske retningslinjer for Senja kommune. Men Bybergs hjertesukk hører absolutt hjemme i en slik kontekst, og er et tema som må tas på dypeste alvor.

Folkebladet tok på bakgrunn av Bybergs utspill en spørrerunde til åtte lokalpolitikere fra partiene som er representert i kommunestyret; Hvordan opplever du den politiske kulturen og ordskiftet politikerne i mellom? Har det endret seg de siste årene? Og har du blitt mobbet, trakassert eller truet av andre politikere eller innbyggere — og er det generelt tøft å være politiker?


Trakassering, sjikanering, mobbing og drapstrusler – slik er hverdagen som lokalpolitiker

Flere har fått kjenne på hat som folkevalgt og lokalpolitiker. Folkebladet har snakket med åtte lokalpolitikere om dette.


Svarene overrasker: Klimaet er blitt tøffere. Politikerne har opplevd både å bli trakassert, sjikanert, mobbet og til og med drapstruet. Den hardbarka yttersiværingen Aleksander Uteng (Arbeiderpartiet) forteller at han mottok en drapstrussel fra noen fra et ukjent nummer i forbindelse med lønnsoppgjøret for rådmannen i Lenvik for noen år siden. «Jeg orket ikke å lage styr av det», sier Uteng i dag. Men slike hendelser er faktisk ikke greit, det er milevis fra greit. Men det forteller mye om hva nett-troll og anonyme skikkelser kan finne på når folkeskikken og fornuften er et forlatt stadium.

Fra før kjenner vi historien til Katrine Boel Gregussen, som har valgt å ta steget bort fra lokalpolitikken og i stedet prioritere fylkespolitikk og posisjonen som vararepresentant til Stortinget for SV. Hun har kjent på hets og sjikanering, og i ett tilfelle det som virkelig skremmer; Innbrudd og hærverk i eget hus med tydelig politisk budskap. – Tonen har blitt mer hatefull, er hennes dystre budskap i intervjuet med Folkebladet fredag.

Dessverre er trenden politikerne i Senja opplever ikke unik. Men de siste månedene i Senja kommune har ganske sikkert vært ekstra krevende nettopp fordi det er en ny, omstridt storkommune som i utgangspunktet mange var imot — og selvsagt fordi det første året som ny kommune har blitt et «annus horriblis» med blytunge saker i kø: Om lederlønninger, etterlønn til ordførere og enorme økonomiske utfordringer som har avfødt svært upopulære tiltak.

Trenden er et ordskifte, først og fremst på sosiale medier, som er blitt mer ondskapsfullt og stygt, som raskt forlater sak og saklighet og går over til personangrep og karakteristikker som bare har en hensikt: Å ramme andre, såre andre — og faktisk stoppe andre, eksempelvis politikere som har et oppriktig samfunnsengasjement og gjennom sin posisjon også et grunnleggende viktig samfunnsoppdrag.

Men: Det er en krevende og finstemt balansegang mellom det å føle seg mobbet som politiker, og det å innta en offerrolle. Og det er et viktig skille mellom kritikk man faktisk må tåle som politiker, og det som oppfattes som hets og sjikane. Når enkelte politikere eksempelvis tar til orde for at leserinnlegg i redaktørstyrte medier bør sensureres, fordi man ikke liker innholdet, er vi på farlige veier. Vi må faktisk tåle en politisk debatt med høy temperatur og krasse formuleringer, som faktisk utfordrer ytringsfrihetens grenser.

Paragraf 100 i Grunnloven om ytringsfrihet har beholdt sitt viktigste budskap siden 1814: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver». Det er pilaren alle norske redaktører styrer etter. Selvsagt gjør også vi feilvurderinger. men det handler om å gi rom for de ytterliggående, kontroversielle og upopulære ytringene. Det er slike ytringer som trenger vern, og som Grunnlovens paragraf 100 ivaretar. De «vanlige», ukontroversielle ytringer trenger ikke noe vern i loven.

Men ytringsfrihet handler også om friheten til å la være å ytre seg. Det bør nok noen tenke på litt oftere, før man går bananas bak tastaturet. Det er her de sosiale medier de siste årene har blitt «farlige» og ødelegger debattklimaet — der du er din egen redaktør og ikke blir moderert. Og der kritikken fort blir til sjikane og folkeskikken glir over til uskikk.

Min gamle sjef i Nordlys, redaktørlegenden Ivan Kristoffersen, hadde et mantra han gjentok og gjentok: «Det er konfliktene som driver samfunnet framover». Han snakket om de politiske konfliktene, de sterke motsetningene og den opprivende debatten. Ved å sette ting på spissen klargjør man også premissene, får fram de ideologiske forskjellene — og finner løsningene til beste for samfunnet. Det er den indre kjerne av paragraf 100 i den norske Grunnloven.

Den samme paragrafen slår fast at «det pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Denne åpenheten og opplyste samtalen inkluderer ikke sjikane og mobbing.