Består vi prøven? Litt usikker nå

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Hvis vi består denne prøven, venter garantert noe godt når det er over

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet

SOLIDARITET: «Det er hele kjernen i Ernas dugnad, som handler om å opptre solidarisk».   Foto: Christian Unosen

HYLLES: «Det er rørende å se mennesker som klapper i hendene klokka 18.00 for å hylle dem». Her fra Fossheim borettslag i Oslo.   Foto: Tore Meek, NTB/Scanpix

HYTTEBY: «Det nærmeste vi kommer en hytteby er Målselv fjellandsby».   Foto: Trond Sandnes

kommentar

Ei drøy uke er gått etter at Erna Solberg innkalte til dugnad. Hvordan går det egentlig? Oppslutninga er formidabel. Men noen sniker seg unna — slik er det jo alltid når idrettslaget, velforeninga i nabolaget eller barnehagen innkaller til dugnad. Ernas dugnad må alle være med på. Uten unntak.

Men noen passer det ikke for. Noen prøver å snike seg unna. Og det bekymrer mange av oss. Det begynte med hamstring av dagligvarer. Og av alle syke ting kastet vi oss over toalettpapir. Ikke bare i Norge, men i mange andre land også, til og med de gedigne varehusene i USA var fri for toalettpapir. Det må dreie seg om en slags massesuggesjon det bør forskes på — når dette er over.

Heldigvis har hamstringen roet seg. Folk stoler tydeligvis på matvaregigantene og myndighetenes forsikringer om at det er nok mat til alle. Lenge. Så da slipper vi å karre til oss. For det er nettopp det hamstring handler om. Vi karrer til oss, og det kan gå ut over andre. Det er usolidarisk. Og dårlig dugnadsånd.

Jeg klarer ikke å bli så voldsomt provosert over hamstring. Det er kanskje en naturlig reaksjon å kjøpe litt ekstra i disse tider. Det er verre å forholde seg til hytteforbudet — rettere sagt; de som ikke vil innrette seg. Hyttesaken er — av alle ting — blitt et symbol på dårlig dugnadsånd i landet der det vakre ordet ble oppfunnet.

Det finnes altså mennesker som nekter å akseptere forbudet mot å overnatte på hytter som ligger i andre kommuner enn der du bor. Regjeringen ventet i det lengste med å innføre et slikt forbud, som jo nærmest er absurd. Bare ikke nå. Men til slutt måtte det faktisk bli et forbud, med trusler om bøter og fengsel. For oss nordlendinger er problemet kanskje vanskelig å forstå. Det nærmeste vi kommer en hytteby i vår region er Målselv fjellandsby. Men har du sett hyttebyene i for eksempel Hallingdal fatter du fort hva det dreier seg om. Tusenvis av hytter i små kommuner som har helsestell tilpasset de faste innbyggerne. Et fylke som Innlandet har 180.000 boliger og 90.000 hytter.

Men en hel haug med hytteeiere nektet altså å respektere forbudet — og noen nekter fortsatt, skal vi tro kommunene. Både Heimevernet og Sivilforsvaret er satt inn for å få sendt dem hjem. Men noen gjemmer seg fortsatt, og noen finner på å sende krav til kommunene om fritak for vannavgift og eiendomsskatt! Mens pandemien herjer og kommuneansatte har mer enn nok å henge fingrene i for å berge liv!

Og det stopper ikke der: «Et totalforbud mot å være på hytta er unødvendig», mener Norsk Hyttelag som ønsker seg en regelendring før påske. Norsk Hyttelag, altså — de vil overprøve klare råd fra helsemyndigheter — og et krav fra regjeringa som nå har fått utvidet myndighet til å endre lover, regler og pålegg.

Hva handler protestene om? De som har hytter i de enorme hyttebyene sørpå er gjerne godt bemidlede og ressurssterke mennesker, og som ikke kjenner på noen frykt for å bli syk og det å trenge hjelp fra helsevesenet. Men forbudet er en viktig brikke i tankegangen «vi og vårt», ikke «meg og mitt». Hele kjernen i Ernas dugnad, som handler om å opptre solidarisk. Loven må være lik for alle, og ingen har tid til å behandle — helt sikkert godt begrunnende — søknader om fritak.

Vi skal ikke skape gapestokker eller skule på hverandre. Men nettopp derfor er det så viktig at vi bare må akseptere det helsemyndigheter og regjeringa bestemmer i disse tider. Det er ikke tid til å krangle om rett eller galt. Det er tid for handling og effektive tiltak for å stoppe den største trusselen vi har møtt siden andre verdenskrig. Da er ikke plass til enkeltmenneskers forgodtbefinnende.

Myndigheter og politikere, både lokalt, regionalt og nasjonalt, har gjort en formidabel jobb for å stoppe koronaen. De har langt på vei bestått prøven hittil, selv om det helt sikkert er gjort mange feil. De har et enormt ansvar, og de har taklet det godt. Fint er det også å se at politikere som til vanlig er i tottene på hverandre for den minste fillesak, ikke bruker energi på å skaffe seg politiske poeng og forsprang i den lange valgkampen. Erkjennelsen — uten unntak — er at tiden for evaluering, kritikk og debatt får komme senere. Når dette er under kontroll og over.

Det gjøres en enorm innsats i helsevesenet, og det er rørende å se mennesker som klapper i hendene klokka 18.00 for å hylle dem. Og filmsnutter av helsearbeidere som klapper tilbake. Det handler om omsorg, nestekjærlighet og solidaritet. Det er nydelig å se på, og det styrker oss i trua på at vi skal komme gjennom dette. Sammen.

Hvis vi består denne prøven, venter garantert noe godt når det er over. Nestekjærlighet, omtanke for hverandre og solidaritet kan bli styrket. Vi ser det allerede; Folk som melder seg til tjeneste på nett for å hjelpe andre. Naboer, venner og familie som støtter og hjelper hverandre.

Et velferdssamfunn som kanskje har hatt det for godt og blitt for egoistisk, for mye «meg» og for lite «vi», kan bli et bedre sted. Vi kan bli bedre på å bygge bruer og rive murer. Samarbeide om de viktige ting, løfte hverandre.

Men nå gjelder det å lytte, dra hjem fra hytta og gjøre alt det andre vi er oppfordret til, fra å vaske hender til å nyse i albuen og holde avstand. Ta del i samfunnsdugnaden med stor iver og ekte engasjement.

Så skal vi også feire sammen — når belønningen kommer.