Laksebaroner eller samfunnsbyggere?

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Eierne og aktørene i næringa må uansett ha kapitalkraft til å løse de virkelig store utfordringene de står overfor.

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet

BÆREKRAFT: «I ei framtid der klima og miljø vil stå øverst på den politiske dagsorden vil ikke oppdrettsnæringa være bærekraftig — dersom man ikke får kontroll på så grunnleggende elementer i produksjonen av sjømat».   Foto: Vidar Bjørkli

LOKALE EIERE: «I Midt-Troms har vi lokale eiere som Salaks, Wilsgård (bildet) og Br. Karlsen — og nasjonale eiere som Salmar og Norway Royal Salmon. Noen har, skrekk og gru, også store internasjonale konsern og truster som eiere».  Foto: Vidar Bjørkli

AVGJØRELSE: «Å spå hva Stortinget til slutt lander på, framstår vanskeligere enn å vinne èn million på pantelotteriet».   Foto: Trond Sandnes

kommentar

Skal oppdrettsmillionærene i Norge beskattes mye hardere enn i dag — og pengene drysses pent ut over lokalsamfunn langs hele kysten? Eller skal de som tjener seg søkkrike på oppdrett, enten det er lokale eiere eller internasjonale konsern, få beholde det meste av milliardene de soper inn for å utvikle virksomheten?

Debatten flyr høyt og meningene er til de grader delt på midten etter at Havbruksskatteutvalget la fram sin rapport på slutten av fjoråret. Skillelinjene politisk er tydelige, der venstresida roper på mer skatt og høyresida advarer mot nedgangstider og enda mer utflagging dersom skatten økes så dramatisk.

Og tittet du på «Debatten» i NRK tirsdag kveld ble du neppe klokere. I utgangspunktet er fiskeripolitikk komplisert, og selv aktører i næringa kaster kortene i forsøket på å forstå alt om kvotepolitikk, reguleringer, struktureringer og nå; beskatning av oppdrettsnæringa. I panelet hos Fredrik Solvang sto oppdrettere, økonomiprofessorer og politikere med så forskjellige virkelighetsoppfatninger av den jevne TV-seer sannsynligvis så ut som et levende spørsmålstegn når seansen var over.

At politikerne er delt i synet på hvordan og hvor mye oppdrettsbaronene skal skattes, er ingen bombe. At oppdretterne selv er samstemte, overrasker ingen. Verre blir det når to økonomiprofessorer konkluderer fullstendig motsatt om virkningen av såkalt grunnrenteskatt og en skattesats på 40 prosent. Da blir det vanskelig for oss som ikke er eksperter på slikt, også for de som er vokst opp på merdekanten. Den ene økonomen hyller grunnrenteskatten som rettferdig for oppdretterne og bra for kommuner og lokalsamfunn, den andre slakter skatten og mener den vil ødelegge for hele næringa. Slik framstår egentlig hele ordskiftet rundt beskatning; Ekspertisen, interesseorganisasjonene, byråkratene og alle andre som mener de har peiling har ikke bare forskjellige oppfatninger — de er fullstendig delt på midten, uten nyanser — og tilbake står «folk flest» og skjønner like lite av dette som mye av fiskeripolitikken ellers.

Og bare for å spe på enda mer: Havbruksskatteutvalget som regjeringen satte ned i 2018 var splittet seks mot tre i sin konklusjon: Flertallet foreslo at grunnrente i havbruksnæringa hentes inn gjennom en overskuddsbasert, periodisert grunnrenteskatt. Mens mindretallet mener det ikke bør innføres en grunnrenteskatt, og at dagens modell for innhenting av grunnrente gjennom auksjoner av ny produksjonskapasitet bør videreføres. Og lurer du på hva grunnrenteskatt egentlig er, så svarer Wikipedia at det er «verdien av visse innsatsfaktorer i en produksjonsprosess som kommer fra ressurser som ikke logisk sett er knyttet til verdiskapningen i denne prosessen. I Norge skattlegges grunnrente fra olje- og kraftvirksomhet, og det diskuteres om oppdrett av fisk skal inkluderes». Nettopp.

Å spå hva Stortinget til slutt lander på, framstår vanskeligere enn å vinne èn million på pantelotteriet. Og fiskerimininister Geir-Inge Sivertsen har en umulig oppgave dersom han har som mål å få til noe som minner om en enighet. selv i fiskeri-menigheten.

Men det finnes noen ideologiske skillelinjer som kan være verdt å ta med seg på denne tvilens reise mot en konklusjon. Det gjør inntrykk å høre om gründerne i næringa, som satte hus og hjem i pant, og til og med bodde i campingvogn ved merdene, og satset på et lakseeventyr en gang i framtida. De fleste mislyktes og fant på noe annet å gjøre.

Men de som holdt ut har skapt et eventyr, de har tjent enormt med penger de siste årene — med driftsmarginer stort sett alle andre bransjer bare kan drømme om. Og, ja — vi må stelle godt med gründerne. I Midt-Troms har vi lokale eiere som Salaks, Wilsgård og Br. Karlsen — og nasjonale eiere som Salmar og Norway Royal Salmon. Noen har, skrekk og gru, også store internasjonale konsern og truster som eiere, men det er faktisk ikke til å unngå dersom man er børsnotert.

Der det finnes en flik av enighet, er at en beskatning må komme oppdrettskommunene og lokalsamfunnene til gode. Derfor har egentlig en arealavgift vært mest rettferdig — en avgift som betales til kommunene ut fra hvor store sjøarealer oppdretterne legger beslag på, og selvsagt også hvor mye fisk som produseres.

Uenigheten, de politiske skillelinjene og de prinsipielle spørsmål i debatten koker egentlig ned til hvor mye av det himmelske overskuddet oppdrettsbaronene selv skal få beholde. Og der har oppdretterne mange gode argumenter: Det svinger i næringa. Den er usatt for vær og vind, alger og sykdom — og rømninger og lus. For ikke å snakke om konjunkturer, boikott, kronekurs og krevende logistikk.

For å stå i denne stormen kreves det penger på bok. Og for å utvikle næringa, skape enda flere lokale arbeidsplasser og inntekter, innfri miljøkrav og være rustet for nedturer, kreves enda mer penger på bok. Derfor må beskatninga være forutsigbar og framtidsrettet. Rettferdig? Da snakker vi følelser. Og følelsen av rettferdighet blir aldri godt koordinert i en så ømtålig diskusjon.

Eierne og aktørene i næringa må uansett ha kapitalkraft til å løse de virkelig store utfordringene de står overfor: Å vinne kampen mot sykdommer, lus, rømninger og forurensning. I ei framtid der klima og miljø vil stå øverst på den politiske dagsorden vil ikke oppdrettsnæringa være bærekraftig — dersom man ikke får kontroll på så grunnleggende elementer i produksjonen av sjømat. Da er det også viktig at oppdretterne ikke pålegges et skattenivå som hindrer dem i å utføre den viktigste jobben.