Forstår de oss ikke? Forakter de oss virkelig?

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Fortvilelse og frustrasjon er det i alle fall nok av i nord

Sjefredaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet

VILJE: «Manglende vilje til eksempelvis å si at Nord-Norge blir så viktig i framtida at vi må bygge jernbanen».   Foto: Terje Bendiksby, NTB/Scanpix

FRAMDRIFT: «Hvor blir det av framdriften? Vogntog står fast ukentlig, de havner i grøfta flere ganger hver eneste vinter».   Foto: Ronald Johansen, iTromsø

NEDLEGGELSE: «Helikopterbasen på Bardufoss — en av fløere nedleggelse som får enorme konsekvenser for små lokalsamfunn».  Foto: Torgeir Haugaard

kommentar

Bildet av kaffe latte-drikkende Oslo-folk, inkludert politikere, som ikke forstår Nord-Norge, som ikke bryr seg om Nord-Norge, som forakter Nord-Norge, — er det «fake news», eller er det brutal virkelighet?

Egentlig burde det vært forsket på, for kanskje er det en myte, men sannsynligvis er det noe i det. Men det hersker ingen tvil om at de mange tapte slag for Nord-Norge, de brutale reformene som har rammet landsdelen — og de mange nedleggelsene av viktige samfunnsinstitusjoner, for eksempel i Forsvaret, har skapt et sinne i den nordligste delen av landet som nå slår kraftig ut på de politiske meningsmålingene.

Det er umulig å tolke resultatene på en annen måte: På den siste meningsmålingen som NRK brakte tirsdag er regjeringspartiet Høyre nede på usle 11,1 prosents oppslutning i Nord-Norge. Det er over syv prosentpoeng ned sammenlignet med stortingsvalget i 2017. De andre regjeringspartiene ligger under sperregrensen. Gruppesekretær for fylkespartiet i Troms og Finnmark Høyre, bardudølen Benjamin Furuly, mener det er regionreformen som slår negativt ut for partiet.

Det må være mer. Samme Furuly mener nyslått fiskeriminister Geir-Inge Sivertsen blir en viktig brikke for å snu stemninga og løfte partiet til gamle høyder. Det må mer til. Mye mer.

Men det er kanskje enda mer oppsiktsvekkende å se på Arbeiderpartiets oppslutning i Nord-Norge. Man skulle tro at den gamle kjempen i nordnorsk politikk nå skulle ha alle muligheter til å reise seg. Men Ap taper i nord som ellers i landet. Nedgangen (fra 26,4 ved stortingsvalget til 23,9 nå) er nesten mer oppsiktsvekkende enn Høyres fall. Det er krise i Ap, i nesten samme grad som i Høyre — og tallene for de to partiene er nå så lave at vi er i ferd med å få fire mellomstore partier i Nord-Norge; Høyre, Ap, Frp og Sp.

Jonas Gahr Støre burde ha tidenes mulighet til å dundre løs mot en regjering som nettopp er påført en betydelig sprekk, som kritiseres i filler i distrikts-Norge, og som prøver å reparere med å opprette en distriktsminister og putte på en fiskeriminister fra nord. Men Støre lykkes ikke, det blir mer og mer åpenbart at han ikke har touchen, nesen og teften som skal til for å tekkes velgerne. En turnè i Nord-Norge nylig har tydeligvis hatt null effekt.

Det vakte ikke uventet oppsikt da en av Støres egne, stortingsrepresentant Ingalill Olsen fra Finnmark Ap, lot publisere et leserinnlegg — blant annet i Folkebladet — med tittelen «De brutte løfters landsdel: Hvor kommer forakten for Nord-Norge fra». Her tar hun, til stortingsrepresentant å være, et sjeldent brutalt generaloppgjør med alle de tapte slag og alt svik Nord-Norge har gått gjennom de siste årene. Og hun skyter med såpass bred haglspredning at hun må skjønne og vite at hun også treffer sine egne.

Hun begynner med sviket finnmarkingene føler fordi det ikke blir ilandføring av olje fra Johan Castberg-feltet til Veidnes i Finnmark, men at alt bare skal føres rett sørover. Hun fortsetter med nedleggelsen av Andøya flystasjon — og hun kunne tatt helikopterbasen på Bardufoss i samme åndedrag — nedleggelser som får enorme konsekvenser for små lokalsamfunn i nord, og som knapt ville merkes dersom det samme hadde skjedd på det sentrale østland.

Ingalill Olsens oppgjør går videre til den lunkne politiske holdningen i årtier til byggingen av Nord-Norgebanen, via nedleggelser av statlige arbeidsplasser, luftambulansetjenesten og regionreformen. På sosiale medier kan vi se at Ingalill Olsen har mange støttespillere i nord.

Både Ingalill Olsen, og for dens saks skyldpolitisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys og mange andre som stadig kommenterer at avstanden mellom nord og sør, eller kanskje omvendt, blir stadig større, at Nord-Norge ikke blir forstått, at vi bestemmes over sørfra og umyndiggjøres — de har noen poeng det er umulig å vri seg unna for de som mener alt dette er en myte nordlendinger elsker å dyrke.

Det viktigste er kanskje ikke alt Nord-Norge er «frarøvet», men den manglende erkjennelsen og anerkjennelsen av de livsviktige verdiene som skapes i nord. Det var nettopp disse verdiene Jonas Gahr Støres nordområdesatsing skulle ivareta, og som enda i dag framstår som et eneste stort luftslott. Vi ser det på den manglende viljen til eksempelvis å si at Nord-Norge blir så viktig i framtida at vi må bygge jernbanen. Og med litt mer lokalt blikk; Utbedring av sjømatveiene, fra E6 til fiskemottakene og slakteriene på blant annet Senja, hvor blir det av framdriften? Vogntog står fast ukentlig, de havner i grøfta flere ganger hver eneste vinter, de utgjør livsfare på smale, svingete veier både for seg selv og andre veifarende. Frustrasjonen er enorm i nord, og regjeringen synes ikke å ha gjennomføringskraft. Akkurat den samme kraften som manglet i Jonas Gahr Støres nordområdeprosjekt og i den rødgrønne regjeringa da de satt bak rattet.

Det er nettopp her — i alt det som ikke skjer i Nord-Norge — det politiske spillerommet ligger for Senterpartiet, og nå også i Fremskrittspartiet i fri utfoldelse, og som gjør at vi er i ferd med å få fire mellomstore partier i nord.

Ordet «forakt» er sterkt. Men fortvilelse og frustrasjon er det i alle fall nok av i nord. Og en følelse av dyptgripende mangel på forståelse for landsdelens utfordringer i sentralmaktas korridorer i Oslo.

Kaffe latte har vi forresten også i Nord-Norge. Den kurerer ikke gruff.