Mer åpenhet — mindre glorifisering om selvmord

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Denne åpenheten om temaet har også bidratt til at regjeringen styrker hjelpetelefonene til Mental Helse og Kirkens SOS

Sjefredaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet

RESPEKT: «Mediene har dekket både Ari Behns bortgang og temaet selvmord på en respektfull og grundig måte».  Foto: Ørn E. Borgen, NTB Scanpix

STERKT: «Talen til Maud Angelica Behn ved farens båre 3. januar er et av de sterkeste budskap noensinne om temaet selvmord i det offentlige rom i Norge».   Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

SELVMORD
  • I Norge tar rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn sitt eget liv hvert år. Tre ganger flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk.
  • Helsetjenesten i Norge behandler mellom 4.000 og 6.000 selvmordsforsøk årlig.
  • Tidligere begikk flest eldre selvmord. Nå er statistikken like høy blant unge mennesker, og rundt 15 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 25-35 år skyldes selvmord.
  • Hvert år tar ca. dobbelt så mange mennesker livet av seg som antallet trafikkdrepte i Norge.
  • Kilde: Wikipedia
kommentar

2019 ble et år for hendelser som utløste viktige debatter og samtaler om selvmord. Åpenhet er helt avgjørende for et av vårt samfunns viktigste temaer og største helsepolitiske utfordringer — en åpenhet som kan redde liv.

Profilerte personer som Arild Berg og Ari Behn begikk selvmord, og i begge tilfeller valgte familiene åpenhet. Den helt uforståelige Fagereng-saken i Tromsø har også bidratt til at temaet selvmord har blitt løftet opp i den offentlige debatten og i folks bevissthet. Det er et gode, og forskere mener også at åpenhet er grunnleggende viktig; At selvmord ikke skal ties og tabubelegges, men at man skal forsøke å unngå omtale av metode, fordi det kan ha en negativ effekt og føre til såkalt selvmordssmitte.

Talen til Maud Angelica Behn ved farens båre 3. januar er et av de sterkeste budskap noensinne om temaet selvmord i det offentlige rom i Norge. En tale som fikk journalist og programleder Haddy Njie, som er gift med Maud Angelicas fadder Trond Giske, til å uttale: «Jeg er helt sikker på at Maud reddet liv i dag». Fagpersoner hyllet talen, der hun kom med en innstendig oppfordring til de som sliter om å be om hjelp: «Jeg vil bare si til alle som har gått gjennom psykisk sykdom, at det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan hjelpe. Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke».

Mer åpenhet er også veien vi i media har valgt å gå. Helt fram til 2006 hadde vi en hovedregel i Vær varsom-plakaten om å ikke omtale selvmord, og brukte heller omskrivinger. Folk ble «funnet død» og det var ikke «ikke mistanke om noe kriminelt». Da hadde pårørende for lengst begynte med formuleringer i dødsannonsene, som «valgte å forlate oss» og «tok sitt eget liv». I 2006 ble Vær varsom-plakatens punkt 4.9 endret til «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger».

Assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, som i 2007 skrev boka «Fra tabu til tema», har også laget en veileder til journalister og redaktører; «Slik omtaler du selvmord», der de viktigste punktene er å vise åpenhet, unngå omskrivninger og bruk av adjektiver — og være på vakt mot glorifisering.

Før denne endringen i medie-Norges tilnærming til temaet, var det nesten utenkelig å omtale selvmord. Da statsminister Gro Harlem Brundtlands sønn i 1992 tok sitt eget liv, var det bare den ekstremt tabloide SøndagSøndag som omtalte dette, og det rystet det øvrige pressemiljøet. I dag ville det være utenkelig å ikke omtale det — også fordi hendelsen fikk store politiske konsekvenser ved at Gro trakk seg som partileder i Arbeiderpartiet.

Den profilerte skribenten Egon Holstad i iTromsø og VG skrev nylig en kommentar om «Selvmord i mediene», der han forteller at da hans egen far, som var en høyt profilert person i Salten-området, tok sitt eget liv, skrev lokalavisene at han hadde «gått bort», til tross for at familien hadde valgt å være helt åpne om selvmordet. Da Egon Holstads mor sendte inn minneord til avisene, et langt kjærlighetsdikt hun hadde skrevet til ham mens han var i live, som han altså hadde lest selv, ble til og med ordet «selvmord», fra en vesentlig passasje i diktet, sensurert bort av redaksjonen i Nordlandsposten. «Sikkert gjort i de beste intensjoner, men dog. Det opplevdes uansett som et grovt overtramp den gang, og som en uryddig og feig måte å skjule virkeligheten på», skriver Holstad. Ord til ettertanke, og ord som forteller at vi har kommet mye lengre, og gått i riktig retning de siste 30 år.

Se Maud Angelicas tale i farens begravelse her

Men det finnes også de som mener at det er for mye åpenhet. Selvmordforsker Fredrik Walby mener dekningen av Ari Behns dødsfall har vært for unyansert, hvor «man bare fokuserer på personens sterke sider». Mens Terese Grønn i Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE), sier: «Det er lystenning og vakre ord, og det er fint på mange måter, men det tar samtidig bort fokuset fra at selvmord er en krise man trenger hjelp til å komme ut av».

Slike kritiske innspill skal selvsagt mediene lytte til. Men i all hovedsak mener jeg mediene har dekket både Ari Behns bortgang og temaet selvmord på en respektfull og grundig måte, og dermed bidratt sterkt til en nødvendig åpenhet om temaet. At selvmord er blitt glorifisert og romantisert er vanskelig å se. Tvert imot er dekningen fulgt opp av sterke oppfordringer om å søke hjelp, beskrive hvilke hjelpetjenester som finnes — etterfulgt av offentliggjøring av telefonnumre og institusjoner man kan kontakte.

Denne åpenheten om temaet har også bidratt til at regjeringen styrker hjelpetelefonene til Mental Helse og Kirkens SOS med ti millioner kroner. Følges dette opp med mer penger til døgnplasser, flere terapeuter, mer helsepersonell og mer forskning, er vi kommet et stykke på vei.

Og enda lenger kommer vi dersom vi alle er åpne, rause og varme mennesker som tar oss tid til å snakke med og prøve å forstå de som sliter. Og kanskje bidra til litt lys i mørket for de som trenger det.