VAR-motstanden – fotballens svar på klimafornektelse

kommentar

Jeg håper at vi om få år vil le av hvor teite vi var som kjempet mot nyervervelsen, skriver Stig Jakobsen om «Video Assistant Referee».

Følte at det var på tide at noen tok fotballbladet fra munnen. Uansett om man her snakker Buster, Fotballrevyen eller Josimar, er engasjementet blant leserne like sterkt rundt dette. Nå må snart noen gjøre noe – slik at de ihuga omsider får sjansen til å utbasunere de berømte ordene: «Hva VAR det jeg sa?»

Vi snakker selvsagt om siste års nyvinning innen dommerfaget – VAR. Bokstavene er en forkortelse for «Video Assistant Referee», som i praksis vil si en ekstra dommer plassert i et videorom, for å gå gjennom situasjonene som blir for vanskelige for mannen med fløyta å avgjøre. Alt for å gjøre spillet mer rettferdig.

Fotballen har til alle tider hatt strenge krav om redelighet og etterrettelighet, hvilket gjør at vi for hvert år får nye innskjerpinger av regelverket. Uthaling av tid, bestikkelse av dommere, gambling blant spillerne, holding i feltet – alt som åpner juks prøver man etter beste evne å bli kvitt.

Det diskuteres fortsatt hvorvidt ballen var over streken på 3-2-målet i den berømte VM-finalen i 1966. I dag trenger vi ikke det, ettersom målteknologi har blitt innført som standard. For alt vi vet ville en slik duppedings spolert hele Englands stolte fotballarv, og Vest-Tyskland ville fått enda ett mesterskap å pryde seg med, men det ville uansett vært rettferdig.

Målteknologi ville sikkert vært irriterende for Man U-supporterne som i 2005 opplevde at keeper Roy Carroll slapp unna med tidenes brøler, ved å redde innenfor streken mot Spurs (nei da, ingen er langsinte her). Men like forbannet ville det vært korrekt at det ble dømt mål.

Selv om noen i starten syntes det var synd at diskusjonene om det var mål eller ikke forsvant, har folk med tiden gitt etter for det åpenbart logiske.

På samme måte har det blitt gjort forsøk på å få bukt med alle ureglementerte handlinger som foregår i feltet. I Europaligaen prøvde man seg ett år med to ekstra dommere plassert på kortsidene.

Det tok ikke lang tid før noen begynte å klage på at det ble så mange straffespark av det. Sannheten var bare at ulovlighetene forsvarsspillerne tidligere slapp unna med, nå plutselig ble slått ned på.

Under mandagens landskamp mot Malta skulle Norge hatt straffe i førsteomgang. Vi fikk for så vidt ett i andre, som vi bommet på, og kampen var uansett særdeles uviktig. Likevel ville vi vært i harnisk hvis manglende bruk av VAR endte opp med å frata oss spill i neste års EM. Poenget mitt er bare at VAR ikke er noe som bør være der kun når det passer oss.

Jeg har en kompis som er Liverpool-supporter, og som til dags dato ikke har sett noen i rødt filme seg til straffe. Han har derimot – hver eneste kamp, hele livet – opplevd at dommere dømmer laget hans bort. Jeg betviler selvsagt ikke sannhetsgehalten i dette.

Man skulle tro at noen som har opplevd en endeløs, årlig rekke med urett ville juble når noen kom med en slik håndsrekning som VAR er, men nei. Hver gang de nå – etter nøye videoanalyse – konkluderer med at avgjørelsen går mot Liverpool, mener han at VAR burde avskaffes.

Fenomenet er ikke noe særtypisk for Liverpool, men er noe man finner i de fleste klubber. Det er nesten sånn at man mistenker VAR-motstanderne for å være redde for at noen skal frata dem muligheten for å være totalt usaklig. Bare en tanke.

Likevel er det bare å innse at enkelte mennesker er og blir kunnskapsresistente. Noen er sågar motstandere av fremskritt. Det betyr uansett ikke at man skal føye seg etter dem.

På samme måte som godfjottede klimafornektere står og peker på snøen og sier: «Global oppvarming, du liksom», finner man VAR-motstandere som sier: «Se på den håpløse avgjørelsen – den bare viser at VAR ikke funker».

Samme bakstreverske innstilling har vi støtt på hver eneste gang noe som forbedrer kårene for menneskeheten har dukket opp. Da det ble forbudt å kjøre motorsykkel uten hjelm, da bilbeltepåbud ble innført og da noen ville begrense bruken av spraybokser som ødela ozonlaget – i alle tilfellene sto det noen der og kverulerte.

«Men det er da flere som bruker bilbeltet, enn dem som ikke bruker det, som dør?» eller «hva er vitsen med at jeg slutter med sprayboks, når de fortsetter med det i Kina?» – smartass’ene tror de har avslørt «bløffen», men statistisk er det ingen tvil på jord om at dette har bedret vår sjanse for overlevelse.

Det er sikkert dem som fortsatt sprayer DDT på potetene, sånn som de drev med på 60-tallet, men med årene har de fleste slått seg til ro med at dette ikke var bra for verken miljøet eller helsen. At noen har overlevd dette vil ikke automatisk si at anbefalingen ikke hadde noe for seg.

Å hevde at «VAR ødelegger fotballen» er like tullerusk som å si at bilbeltet ødelegger bilturen. Selvsagt vil det fortsatt tas gale beslutninger med VAR, på samme måte som det fortsatt vil dø folk i trafikken. Det blir bare færre av dem – både dommertabber og dødsfall.

Noen innvendinger har det vært, og la meg ta dem først som sist: Ja, det kan være at VAR-avgjørelser tar for lang tid. Dette er sikkert mulig å finne måter å justere dette etter hvert. DNA-testing tar også fryktelig lang tid, men det har vist seg nyttig når man skal oppklare mord.

En annen innvending er at dommerne som sitter i VAR-buret fortsatt tar en rekke riv ruskende feile avgjørelser. Innimellom er det så ille at man mistenker dem for å heller se på porno i VAR-rommet, men likevel. Selvsagt vil man ikke med VAR greie å treffe 100 prosent. Det er likevel beviselig høyere treffprosent enn det som var tilfellet uten VAR.

Dumskap blant VAR-dommerne klarer man heller aldri å kurere. At noen tar hårreisende avgjørelser selv etter å ha sett videobilder som klart tilsier det motsatte, må vi leve med. Men å dermed avskaffe hele teknologien, blir som å avskaffe bilbeltepåbud fordi noen velger å kveile beltet rundt halsen.

Det er liksom ingen grense for hvor mange emosjonelt infiserte usakligheter supportere er villig til å ty til for å argumentere mot VAR. Diskusjonene har imidlertid en tendens til å dukke opp kun når bestemmelsen går mot laget man holder med.

Noen ville kanskje hevde at jeg ikke har rett til å uttale meg, ettersom jeg aldri har følt det på kroppen. I League One, hvor laget jeg holder med – Wimbledon – er, har man nemlig ikke har tatt seg råd til VAR-dømming. Jeg vil likevel hevde at jeg skal fortsette å forsvare det, selv når videodommeren mener det er «hands» på en Wimbledon-spiller, når ballen åpenbart treffer kneet.

Vi var så heldige at dommeren traff på avgjørelsen da Tore André Flo fikk straffe mot Brasil. Det kunne endt som en døll «nesten-hendelse», men ble i stedet norsk fotballs kjæreste fotballøyeblikk. Skulle han ikke fått det med seg, ville VAR heller ikke kunne hjulpet, i det tilfellet, ettersom ingen TV-kameraer fanget opp hendelsen hvor drakten sto ut som et seil, som følge av holding.

VAR er med andre ord ingen garantist for at man får alt med seg. Og idiotsikre metoder vil heller ikke kunne ta høyde for idiotens oppfinnsomhet.

Jeg håper at vi om få år vil le av hvor teite vi var som kjempet mot nyervervelsen – at VAR vil føye seg i rekken av andre videreutviklinger som møtte motstand, à la skateboard, Røykeloven og v-stilen i hopp. Inntil det kommer, får du bare bite i deg at ikke alle avgjørelsene går i ditt lags favør – med eller uten VAR.

Sånn, da skulle den ballen være lagt død. Da slipper vi alle fremtidige diskusjoner om VAR-temaet.