Dødsdans som krever taktskifte

trailer vogntog biltilsynet gris trailersjåfør semitrailer  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Vi kan ikke leve med frykten som sitter i oss når vi setter oss bak rattet

Sjefredaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet

FILMET: Johan Staff fra Malangen filmet en nestenulykke med et vogntog i Ramfjorden med dashbord-kamera forrige uke.  Foto: Privat

kommentar

Snøen kom tidlig i år. Og med den kom også frykten. Den lammende frykten for å møte et vogntog på glatta, frykten for å bli dratt inn i dødsdansen. Som malangsværingen Johan Håvard Staff (54) opplevde sist uke. Han kom seg unna på mirakuløst vis, men bare noen små centimetre skilte mellom liv og død på innfartsveien, E8, til Tromsø.

Charlie Dan Lind (22) kom seg ikke unna, da han var på tur fra Vesterålen til Tromsø etter juleferien I januar i år. På samme vei, E8, gikk det fundamentalt galt da den unge studenten møtte et utenlandsk vogntog. Der Johan Håvard Staff hadde centimetrene på sin side, hadde ikke Lind marginene. Han døde etter noen uker på sykehuset.

Folkebladet-TV: Her unngår Johan så vidt kollisjonen [+]

Men nettopp denne ulykka utløste en landsomfattende debatt om de livsfarlige vogntogene, spesielt de som kommer fra utlandet og ikke er skodd for og forberedt på norske vinterforhold. Verken kjøretøyene eller sjåførene.

Flere grep ble tatt umiddelbart. Og det var neppe tilfeldig at samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) valgte å komme til Tromsø da han i midten av oktober lanserte regjeringens plan for å stoppe norske og utenlandske vogntog som kan være en trussel både for seg selv og andre veifarende. Stikkordene var strengere krav til vinterdekk, økte gebyrsatser og hyppigere kontroller.

Det er høyst nødvendige tiltak. Men det må komme mer. Vi må få et politisk taktskifte, både for å stoppe de utenlandske vogntogene som er dårlig skodd og legger ut på rene dødsferder på norske veier, men også for å øke bevisstheten for de norske transportørene. Det er tross alt flest av dem.

Vogntogulykkene opptar det norske folk. Og med snøen kom også frykten: Nordlys har spurt folk om de er redde. Svaret er ja. 80 prosent av de spurte i meningsmålingen sier de er bekymret for sikkerheten og frykter at de kan havne i en ulykke. 50 prosent sier at de rett og slett lar være å kjøre på hovedveiene av hensyn til sikkerheten.

Og har du sett hendelsen som dashbordkameraet til Johan Håvard Staff fanget opp, er du nødt til å bli skremt. Synet av vogntoget som kommer imot, som sakser, og Staffs nesten uvirkelige unnamanøver, der han kaste bilen over i motsatt kjørebane for å unngå den store smellen, er nesten ikke til å tro. En ren skrekkfilm fra virkelighetens verden.

Skremt er du også nødt til å bli om du leser avisa Nordlys sin oppsummering av hendelser fra den første snøen kom 10. oktober og den knappe måneden som er gått siden. Hele 19 hendelser har det allerede vært i Troms og nordre Nordland, der vogntog har skapt trøbbel eller satt andre trafikanter i fare.

Folkebladet-TV: Vogntog slet i Hamn

Dette kan ikke fortsette. Fordi vi vet at det bare er et tidsspørsmål før det igjen går liv. Før det igjen er noen som ikke har marginene med seg. Det nye kontrollregimet som ble innført etter E8-ulykka med skjerpede krav til dekk, økte gebyrer og flere kontroller, er vel og bra. Nå gjelder ikke de nye dekk-kravene før neste vinter «av praktiske årsaker», som samferdselsministeren sier, men det vi har sett til nå i vinter betyr at andre strakstiltak må komme.

Ett tiltak er mer penger til brøyting, strøing og salting av veiene. Her kommer det rystende rapporter blant annet fra brøytesjåfører om at det skal spares penger, og at anbudskontraktene er så stramme for brøyting, salting og strøing at det går på sikkerheten løs. Terskelen for å rykke ut må senkes. Det er åpenbart bedre å brøyte og strø for mye enn for lite. Faktisk handler det om liv eller død. Det må vi ta på alvor.

Og det er umulig å ta denne debatten uten å snakke om den generelle veistandarden. Alle skjønner at vi ikke kan få bredere veier og midtrabatter, som i Lavangsdalen, over alt. Men det er rystende å se hvor mange trafikkfeller som finnes, både langs de store hovedveiene og ikke minst ute i distriktene. Sjømatveiene på Senja er er grelt eksempel. De 100 ekstramillionene som i statsbudsjettet ble lagt i sjømatvei-potten er som en dråpe i havet å regne, knapt nok til å utbedre en eneste veiarm på Senja.

Det viktigste sikkerhetsgrepet myndighetene kan ta i nord er å bygge Nord-Norgebanen. Å flytte godstransporten fra vei til bane er like mye et sikkerhetstiltak som en god samferdselsløsning for denne landsdelen. Vi må bare skynde oss å glemme Erna Solbergs blemme om «førerløse vogntog», og begynne planlegginga av hvor skinnegangene skal gå i nord.

Vi kan ikke leve med frykten som sitter i oss når vi setter oss bak rattet. Vi kan heller ikke grue oss til hver eneste vinter. Vi må skape trygge veier og trygghet for de veifarende. Dødsdansen må ta slutt.