Når var det vi ble japanere?

  Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

kommentar

Buktafestivalen er over, og i tre dager har vi kunnet nyte rock’n’roll til fulle. Det betyr imidlertid ikke at opplevelsen bør dokumenteres på film.

På 80-tallet lo vi av japanere som suste rundt med videokamera, og forsøkte å få med hele ferien på film. De stimlet sammen for å filme at Hurtigruta og toget passerte Polarsirkelen, selv om punktet i realiteten bare er noen meter fjære eller ei ur med stein. Alt skulle dokumenteres — i ekstreme tilfeller kunne du se dem filme andre som drev og filmet.

30-år senere har vi alle blitt japanere. Gode mobilkameraer, kombinert med et abnormt behov for å fortelle hva du gjør i sosiale medier, har brakt oss dit. Det har utviklet seg til å bli en slags «Wikileaks» — bare at det er du selv som blir avslørt. Det eneste du bekymrer deg for er om dette gir deg nok «Wiki-likes».

En kompis av meg beskrev en gang ei dame ved å si: «Hun lider av folkehøgskolesyndromet». «Hva er det?», spurte jeg forundret. «Jo, alle som har gått på folkehøgskole og har bodd litt for tett innpå andre, kommer til det punktet at uansett hva man spør dem om, så — plopp! — får du servert hele følelseslivet, med alle traumer, forholdsbrudd og kriser».

Tidligere var det bare dem som nyss hadde vært på folkehøgskole som led av dette. Etter at sosiale medier gjorde sitt inntog, kan det virke som om halve befolkningen sliter med lidelsen. Personlig merker jeg også symptomer på sykdommen.

Da jeg for eksempel var på konsert med George Clinton, for litt siden, postet jeg et bilde av artisten på Facebook, med tagging av alle jeg dro sammen med. Hvorfor det, egentlig? George Clinton er da komplett ukjent for de fleste av mine 3.572 «nære» Facebook-venner. Kanskje vil jeg imponere de 32 som aner hvem han er? Snikskyte av at jeg har det fett? Ikke vet jeg, men jeg gjør det.

Noen går lengre enn meg. De filmer store deler av konserten på mobilen, for så å legge den ut. Hvor misunnelig blir ikke vennene da? Vil neppe tro at noen angrer på at de ikke dro, når de ser et opptak gjort av deg, mens du hopper opp og ned med mobilen, hvor den shabby lydgjengivingen av artisten konsekvent overdøves av dine «hoi!»-tilrop.

Under en konsert opplevde jeg til og med at noen sto med iPad og filmet. Hvorfor kan de ikke bare finne et godt liveopptak av samme artist på YouTube? Og hvor god blir egentlig konsertopplevelsen når man har krampe i armen, fordi man på død og liv skal ta opplevelsen med seg hjem?

Sist gang jeg var på en tilnærmet fancy restaurant, brukte de jeg var sammen med så lang tid på å forevige måltidet, at maten ikke var ordentlig varm da jeg omsider fikk lov til å spise den. Selv la jeg i ettertid ut en Facebook-melding hvor jeg beklaget at jeg ikke hadde foreviget måltidet, men samtidig kunne berolige alle ved å si at det smakte fortreffelig.

Jeg har noen venner som tar daglige selfies. Samtlige er en god del år yngre enn meg. Jeg antar at når de setter dem sammen over et 30-årsperspektiv, får de en spennende «tidsreise». Noen annen grunn kan jeg ikke se. Denne sommeren dukket uansett FaceApp opp, hvor du med enkle tastetrykk kan gjøre det samme, uten alt knipsestyret.

Hadde jeg selv begynt å ta daglige selfies, er jeg sikker på at mine nærmeste ville fått meg lagt inn på lukket avdeling. Jeg bør imidlertid ikke kritisere noen. Selv om folk på min alder ikke tar «selfies», teppebomber vi gjerne sosiale medier med bilder av barna våre. Skamløs opphaussing av ungene er sågar legitimt. Vi får fram hvor pene de er, hvor gode de er til å spille fotball, hvilke morsomme kommentarer de kommer med og hvor smarte de er.

Jeg jobbet en gang i et motemagasin, og kunne registrere at jentene der photoshoppet bildene av seg selv, før de la dem ut på Facebook eller Instagram. Greit nok, de hadde jo tross alt et image å ivareta. Når de så begynte å få barn, la jeg merke til at også bildene av de små ble photoshoppet. Eller kanskje jeg tar feil, og de rett og slett har barn med perfekt porselenshud?

Og hva er uansett så galt med at man pynter litt på sannheten? Når man kommer opp i en viss alder, blir barna våre representanter. Hvis de er vakre, får vi selv skryt. Hvis de klarer noen bragder, er det vi som høster æren. Og for dem av oss som ikke er sporty nok til en topptur eller en halvmaraton, blir dette det eneste skrytet vi høster i sosiale medier. Bilder av en 51-åring som går til jobben, får liksom ikke så mange «likes».

«Jeg trenger ikke venner, jeg vil heller ha følgere», sa en kompis, da han ble spurt hvorfor han var på Twitter, og ikke Facebook. De fleste andre er skrudd sammen på annet vis. Vi trenger venner, og den letteste måten å holde kontakten med disse, blir gjennom sosiale medier. Da er det kanskje ikke så rart at noen feilkobler, og har sitt følelsesmessige sammenbrudd etter et havarert forhold i full Facebook-offentlighet. Det er bare «folkehøgskolesyndromet» flyttet til vår tid.

Og hva vet jeg — kanskje titalls «likes» og «dette klarer du»-kommentarer faktisk hjelper? Kanskje visdomsordene som postes overalt også gjør folk klokere? Det er til og med mulig at du gjennom å «reposte» en kjedemail redder en familie i Nepal.

I et SoMe-univers er nemlig alle muligheter åpne.