Den største skammen

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Det provoserer voldsomt i nord, hvor flere samfunnsstemmer har slått fast at de slett ikke skammer seg.

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

Det svenske nyordet «flyskam» har infiltrert også det norske språk. Men det burde vært byttet ut med «togskam» nord for Bodø og Narvik. For i det store miljøregnskapet i Norge er det mangelen på tog i nord som er den største skammen.

Og nå vet vi også helt sikkert at statsminister Erna Solberg ikke vil løfte en finger for å bli kvitt samferdselsskammen i nord. Under et debattmøte i Tromsø i forrige uke sa Solberg at vi nordlendinger er litt gammeldagse i tankegangen. I framtida er det nemlig ikke tog som skal frakte fisken og annet gods på nordnorske veier, ifølge Solberg. Transporten vil om 20-25 år bli utført av — hold deg fast — autonome busser og vogntog. Tett sammenvevde trailere som er autonome, som går som konvoier døgnet rundt, og ikke engang har en fører.

Se det for deg; En mørk vinterkveld i snøstorm — og det autonome vogntoget tar løs fra Husøya og skal passere svingete, smale veier over fjellet med to trange tunneller... Erna Solberg var på Husøya i fjor. Man skulle tro hun kom med båt eller helikopter. Hun kan ikke ha tatt realitetene inn over seg.

«Flyskam» ble årets nyord i Sverige i fjor, og brukes heftig av miljøbevegelsen og enkelte politiske partier. Språkrådet både i Sverige og Norge hyller ordet, som «er blitt et begrep fordi det kobler adferd og miljøkonsekvenser til en følelse de fleste kan gjenkjenne». Følelsen av dårlig samvittighet eller skam, med andre ord, fordi vi velger flyet som reisemåte.

Også Miljøpartiet de Grønne elsker ordet. Eivind Trældal fra MDG skriver i en kronikk i VG at vi «selvfølgelig skal føle flyskam». Det provoserer voldsomt i nord, hvor flere samfunnsstemmer har slått fast at de slett ikke skammer seg. Fordi vi har ingen grunn til å føle skam. Skammen tilhører de politiske partiene som ikke har løftet fram Nord-Norgebanen til å bli det nordområdeprosjektet det fortjener. Inkludert Miljøpartiet de Grønne, som allerede i 2013 vedtok å gå inn for bygging av Nord-Norgebanen, men siden har parkert debatten i et sidespor.

Erna Solberg og hennes regjering vil ikke ta jernbanedebatten på alvor. I stedet tåkelegger hun. Først ved å si at «det er for dyrt og for lite folk» i nord. Da hun brøt ut av seg seg at det «er for langt opp dit» i debatten om beredskap og redningstjeneste i nord, i kjølvannet av cruisebåthavariet på Hustadvika, trodde mange at toppen var nådd. Eller bunnen. Men nå altså de førerløse vogntogene som skal bringe fisken vår fra Husøya, Gryllefjord og Senjahopen til kontinentet. Toget kommer ikke. Men det nordnorske veinettet, alle tilførselsveiene og E6 og E8, skal altså rustes opp til å takle «tett sammenvevde trailere» uten en levende person bak rattet. Er det en spøk? Som vi gammeldagse nordlendinger ikke forstår?

Etter nok en vinter med store vogntog i heftig dødsdans på veiene, burde debatten raskt kommet inn i et nytt spor, bokstavelig talt. I stedet for urealistiske drømmerier burde regjeringen satt fart på det store samferdselsprosjektet i nordområdene. Finland har nylig tatt et steg i riktig retning med planene om togskinner til ei storhavn i Kirkenes. Nå er tiden inne for å vise sammen politiske sisu i Norge og gå for Nord-Norgebanen.

Jernbane i nord er det viktigste bidraget vi kan gi til det store, internasjonale klimaregnskapet også Norge er en del av. Moderne tog er store pluss i klimaregnskapet der vogntogene representere minus. Godsmengdene øker, ikke minst av sjømat. Veinettet i nord holder ikke, og derfor er svaret jernbane. Også til persontransport. Flyene må vi selvsagt ha. Men ikke skammen.