Når et livsverk blir revet bort

Jeg håper at dette ikke blir en nekrolog, men at Senjatrollet kan gjenoppstå i en eller annen form.

Trond Sandnes, utviklingsredaktør i Folkebladet

IGANG Her var Leif Rubach igang med hodet til Senjatrollet. Faksimile fra Folkebladet 31. august 1992. 

TRAGEDIEN Folkebladets nettutgave 28. mars 2019. 

ÅPNINGA: Folkebladet rapporterte at Senjatrollet var en suksess fra dag én. Faksimile fra 2. juni 1993. 

kommentar

En sen august-ettermiddag i 1992 var jeg på tur hjem fra yttersida. Som relativt fersk journalist i Folkebladet var jeg på helgevakt og måtte som vanlig «sope» med meg det som skjedde den helga. På Finnsæter skulle jeg stoppe og snakke med Leif Rubach. Etter mye fram og tilbake var det endelig klart for oppstart på bygginga av Senjatrollet. Og denne lørdagen hadde han noe fysisk å vise fram — i full skala denne gangen.


– Jeg tror aldri jeg kommer over dette

Dagen etter den tragiske brannen som la Senjatrollet i ruiner, tror ikke «trollfar» Leif Rubach at det blir noe nytt troll på Finnsæter.

 

Vi hadde tidligere sett både tomta og modell av hvordan denne høyreiste skapningen på 18 meter skulle bli seende ut. Men først denne lørdagen ante jeg dimensjonene på det som fem år senere skulle komme i Guinness Rekordbok som verdens største troll.

Jeg hadde flere ganger vært med og laget reportasjer på denne Leif Rubach. Han hadde tinnsmie og Hulderheimen. Et eventyr i seg selv. I tillegg malte han vakre motiver på lerret, en hobby jeg selv også kan være i nærheten av.

Sammen med sin første kone hadde Rubach et eventyrhus på Finnsæter. Og nå skulle det altså komme et enormt troll basert på sagnet om Senjatrollet, som alltid har lurt i fjellene rundt på eventyrøya. Og denne før nevnte lørdags ettermiddagen fikk jeg hakeslepp av dimensjonene. Greit å se det på tegninger og i småfigurer, men når nesen var like stor som en godt voksen mann på isoporhodet ute på det som i dag er parkeringsplassen til Trollparken, ble jeg virkelig stor i øynene.


Tror brannen vil prege reiselivet: – Et tomrom vi må fylle

Senjatrollet brant ned til grunnen torsdag. Reiselivsnæringa er forberedt på at de kommer til å merke at en av grunn-steinene nå er borte.

 

Allerede året etter dette besøket åpnet trollet. I Folkebladet rapporterte vi om en strålende glad Leif Rubach 1. juni 1993. Første trinn i livsverket på Finnsæter var på plass og klar for å møte publikum. Folk kom fra fjern og nær. Deretter gikk det slag i slag, med egen trollbrus, trollpølse, trollkiste og til og med ei egen trollkjerring. Nesten hvert eneste år har denne mannen jobbet frem en ny attraksjon i trollparken. Ungene elsket Senjatrollet fra dag én.

Så ble alt brått og brutalt revet bort. Det ble lagt i aske på noen minutter midt på dagen forrige torsdag.

Med alle forberedelsene før bygginga av trollet startet og til denne grusomme torsdagen i forrige uke har det tatt rundt 30 år å bygge trollet. Trollfar har omtrent hver eneste dag labbet ut i trollet og gjort et eller annet arbeid der. Det er det som kalles et livsverk. Det var det han holdt på med da ulykka var ute torsdag, men hadde en pause i arbeidet da kona Siw oppdaget at trollet sto i brann.

Jeg har følt meg beæret av i få følge denne lune og snille mannens arbeid i de fleste av disse årene. Han har vært åpen om sin vonde oppvekst. Han sier han i voksen alder ville vise at han kunne noe, han også. Og det var Senjatrollet absolutt et bevis på. Mannen kunne — og kan — noe.

Nå skal det vel sies at det ikke kun har blitt sagt godord om Senjatrollet. Men det har — i alle fall utad — prellet av på Leif Rubach. Det er ikke morsomt å bli motarbeidet, men trollfar kan og si fra og svare på tiltale. Uansett må alle kunne være enig om at trollet der ute på yttersida har blitt en suksess. Trollet som gikk fra å være i utkant-Norge til å stå midt i smørøyet mellom fergene på Senja — på Nasjonal turistveg.

Ja, folk har fartet langt for å få oppleve denne enorme kreasjonen. En sommer for en ti års tid siden traff jeg og kollega Stian Blindheim, på tilfeldig reportasjetur på Senjatrollet — vi skulle rapportere om turistsesongen — en gjeng russere som hadde kjørt helt fra Moskva for å oppleve verdens største troll på Senja.

Da brannen ødela turistattraksjonen torsdag gikk nyheten verden over. NRK, VG, TV2, svenske Aftonbladet og The New York Times. Alle hadde den triste nyheten. Og i vår egen lille Folkebladet opplevde vi å ha inne nesten 40.000 unike brukere på branndagen. Telleren endte opp med nesten 120.000 sidevisninger. Kommentarene strømmet inn — både på artikler og på Facebook-siden til Folkebladet.

Fredag snakket Folkebladet med barn i Trollstua barnehage, som Rubach naturligvis var fadder til, om tragedien. Og det er nok, som Rubach selv sa det brannkvelden, ungene det er mest synd på. – De har jo mistet trollet sitt.

Men jeg vil likevel påpeke at Leif Rubach er en mann vi alle bør se opp til. Han tok sjansen, kranglet og slåss seg til lov om å få bygge det alle i regionen etterhvert har tatt som en selvfølge. De som ikke har takket ham bør egentlig bare gjøre det. Nå er trollskaperen 73 år. Det er nok mest naturlig å tenke at han ikke får til en ny runde med et nytt troll.

Og når man gjennom årene har fått fulgt med på mye av arbeidet som er lagt ned og sett hva han har samlet av gjenstander og ting han har laget til trollet, er det naturlig å forstå at det blir komplett umulig å gjenskape trollet slik det var.

Greit nok er det forsikret. Men hva er et troll verdt? Går det egentlig an å sette en pris på dette? Neppe! Trollet ble lagt ut for salg i fjor. Taksten er ikke kjent, men det som for meg står helt klart er at det ikke går an å verdsette dette i kroner og øre. Ja, selve trollet kan sikkert gjenreises på en måte, men sjela, atmosfæren og alt det inni trollet og trolljerringa blir umulig — eller i alle fall svært vanskelig og tidkrevende — å få tilbake. Nei, jeg vil likevel si komplett umulig!

Jeg håper likevel at dette skriveriet ikke ender opp med å bli en nekrolog, men at Senjatrollet kan gjenoppstå i en eller annen form i framtida. Det trenger Senja, det trenger ungene, reiselivsnæringa og ikke minst Siw og Leif Rubach. Jeg og fireåringen vår har, sammen med veldig mange andre, blitt glad i Senjatrollet. Det har mange mange andre også. Så jeg sier bare: Stå på videre, trollfar, trollkone og alle småtroll!