To gode naboer?

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

kommentar

Gode gjerder gir gode naboer. Dette sitatet fra den amerikanske lyrikeren Robert Frost er nå stuet vekk aller innerst på politikkens mørkeloft. For i Norge skal grenser opphøre, noen av dem i alle fall, de som har delt opp fylkene fra nord til sør, øst til vest. Ordet fylke stammer for øvrig fra det norrøne fylki, som igjen er avledet fra ordet folk. Slik har det vært siden vikingtiden. Norge ble senere delt inn i amter, for så å betegnes som fylker igjen. Sistnevnte for rundt 100 år siden.

Men så har altså våre folkevalgte funnet ut at antall fylker skal halveres, og antall kommuner reduseres med nærmere 70. Hvorfor? Vel, dette begrunnes i mer vage formuleringer, der man først kunne tro at beslutningstakerne gikk rundt grøten – men så viser det seg at de faktisk ikke engang befinner seg i nærheten av grøtfatet! Til slutt måtte politikerne bare gi opp forsøket med å servere folket noen vettuge tanker bak de forestående omveltningene. I stedet endte det opp med følgende verbale stempel: Dette har Stortinget bestemt! Oversatt til et mer folkelig språk: Jo da, det kan vi, så det så.

Og der har vi kimen til spetakkelet som har oppstått i kjølvannet av vedtaket – for ikke å si kjølevannet, for her er det temperaturer på kokepunktet om å gjøre. Aller mest i nord. Nordland og Troms kunne jo ikke under noen omstendigheter slås sammen. Det ville ført til borgerkrig mellom Bodø og Tromsø, to selvutnevnte fylkeshovedstader for en hver mulig sammenslåing. Og alle som har vært i Finnmark, satt seg inn i deres levesett, kultur, historie og folkelynne – altså ingen sørnorske politikere – vil straks konkludere med at Finnmark fungerer best som eget fylke. Så hva da, med bare Troms igjen? Skulle dette fylket slås sammen med seg selv, siden trangen til å redusere antall fylker overskygget all logikk og sunt folkevett.

Nei, da valgte flertallet på Stortinget å holde den minste i ørene, den som befinner seg lengst unna Løvebakken. Det største fylket, men av noen sett på som det minste. Det herligste folket i nord, men av en tilårskommen Frp-politiker – her nevner vi ikke navn, for da kan Carl Ivar Hagen bli sur på oss – sett på som de lateste i hele kongeriket. Fylket med de uendelige viddene og utømmelige naturressursene. Det fylket som er mest tråkket på, mest latterliggjort og minst anerkjent: Finnmark.

Er det noen som i det hele tatt er overrasket over at protestene kom seilene sørover med nordavinden, og aller kraftigst i kastene fra Finnmark? Bortsett fra sørnorske politikere, da. Til slutt var det KrF, hvis antall medlemmer i Stortingssalen snart kan telles på én finger, som ble tunga på vektskåla. Men heller ikke der i gården var man i stand til å begrunne den tredje rundens resultat med annet enn: «Vi må følge opp det Stortinget har bestemt.» Det virket i grunnen som om all mulig vrede ville ramme de som ikke ble slått sammen. Ikke helt ulik propagandaen foran en folkeavstemning tilbake i 1994. Da var visstnok selve dommedagen nært forestående hvis Norge ikke ble innlemmet i EU. Vel, vi stemte nei. Og vi overlevde.

Blir det nå så ille for Troms å leve i lag med Finnmark, og omvendt? Antakelig ikke. Vi står han nok av, som vi alltid har gjort. Det er bare måten denne prosessen, med påfølgende beslutninger, er blitt tredd nedover hodet på oss – som en tvangstrøye, sendt fra Oslo, uten returmulighet. Ikke alle i nord føler det slik. Men ganske mange. Og her kan det muligens passe å sitere en NTB-melding fra 4. september i år: «Som en del av regionreformen skal fylkene Buskerud, Akershus og Østfold slås sammen til én ny region, Viken. Oslo har sagt nei til å bli en del av den nye regionen.» Ferdig med den saken.

Men altså, vil Troms og Finnmark leve i rosenrød harmoni i årene som kommer? Noen svulmende lykkerus skal vel ingen av oss forvente, uansett hvilket sted av det snart bortgjemte gjerdet man befinner seg på. Skjønt verden blir jo tross alt mindre, på sin egen uunngåelige måte. Vi knyttes sammen på små og store plan. Hålogalandsbrua og Bjarkøyforbindelsen er to helt konkrete eksempler på dette. Så gjenstår det å se om det nygifte paret i nord, Troms og Finnmark – og gudene må vite hvem som er brud og brudgom her! – vil ri inn i solnedgangen i glødende kjærlighetsrus. Det blir vel heller smått med sang og felespill, og desto mer bannskap.

Kanskje er det til syvende og sist bare best å slutte seg til en av legendariske Hanna Kvanmos treffende replikker, en stortingspolitiker det faktisk var mulig å forstå: Æ prioritere veldig nøye ka æ vil irritere mæ over!

God jul!