Dømt — uansett?

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Et verre misbruk av posisjon, stilling og tillit er det knapt mulig å tenke seg

Sjefredaktør Steinulf Henriksen
kommentar

Innholdet i tiltalen mot Svein Ludvigsen er så opprørende at det knapt er mulig å forstå. Politiet har gjort en grundig jobb, avhørt over 100 vitner og vil legge fram både bildebevis og andre elektroniske bevis i retten.

Statsadvokatene i Troms og Finnmark har gjort sine vurderinger og funnet grunnlag for at Ludvigsen tiltales for overgrep mot tre fornærmede, blant annet «for å ha skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold» og «seksuell omgang ved å «utnytte noens psykiske utviklingshemming».

Svein Ludvigsen mener selv han er helt uten straffskyld. Og midt i den enorme mediekjøret kan det være grunn til å igjen minne om at han er uskyldig helt fram til en rettskraftig dom foreligger. Selvsagt kan han bli frikjent. Spørsmålet er om han vil være «dømt» uansett utfall.

Med noen svært få unntak, trolig bare tre i tallet, har mediene i Norge unnlatt å identifisere Svein Ludvigsen, men kalt han en «samfunnstopp». Da tiltalen var klar onsdag morgen, var medie-Norge like samstemt; Svein Ludvigsen ble identifisert. Forskjellen mellom en pågripelse, varetektsfengsling og siktelse — og en tiltale — er svært stor. Mens mediene i første fase bare får et omriss av saken og noen paragrafer å forholde seg til, gir tiltalen et helt annet bilde av saken og de straffbare forhold politiet mener å kunne bevise i retten.


Slik svarte han på overgrepsanklagen

Den tidligere fylkesmannen og statsråden hevdet at bildefunn på en fornærmets mobil lå bak overgrepsanklagen mot ham.

Mediestormen har vært enorm denne uka. Detaljrikdommen i beskrivelsen av hendelsene, stedene overgrepene skal ha skjedd og andre forhold rundt Svein Ludvigsens person, har vært massiv. Riktignok er mange detaljer i tiltalen utelatt i medienes omtale. Men det er åpenbart at Svein Ludvigsen uansett utfall av rettssaken alltid vil være linket til denne saken og de alvorlige anklagene — sett ut fra den enorme, nasjonale oppmerksomheten saken har fått. At Ludvigsen nå er identifisert for alle, gjør det også særlig viktig å unngå forhåndsdømming til et rettskraftig dom eventuelt foreligger.

Men det er en svært spesiell tiltale, i en sak vi aldri har sett maken til i Norge. Svein Ludvigsens imponerende politiske karriere, posisjonene han har oppnådd og den enorme tilliten han har blitt gitt av befolkningen, gjør tiltalen spesielt opprørende. Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm drar fram godordene daværende Tromsø-ordfører Jens Johan Hjort uttalte da Svein Ludvigsen ble takket av som fylkesmann i august 2014; «Jeg velger å trekke fram Sveins store, bankende hjerte for dem som ikke har det så bra, og da spesielt barn og unge. Han er en empatiker — en som bryr seg. Han har vært fylkesmann med stor F».

Slettholm understreker at sitatet ikke er trukket fram og ment som en kritikk mot Hjort, men som en demonstrasjon av hvilken posisjon Ludvigsen har hatt i nord. Og kontrasten mellom det Hjort uttalte og det som står i tiltalen mot Ludvigsen kan knapt bli større. Et verre misbruk av posisjon, stilling og tillit er det knapt mulig å tenke seg.

Det mest oppsiktsvekkende er måten politiet mener Ludvigsen har brukt sin posisjon som fylkesmann som pressmiddel for å skaffe seg seksuell omgang. Det handler altså om tre unge menn som i tiltalen beskrives som «særlig sårbar», «enslig og ressurssvak asylsøker uten varig oppholdstillatelse» og «lettere psykisk utviklingshemmet». Ifølge tiltalen skal Ludvigsen ha gått fram med samme metode overfor alle tre.

Ludvigsen skal ha forledet dem til å tro at han kan skaffe dem bolig, opphold i Norge eller statsborgerskap — og at han kan frata dem det. I et punkt i tiltalen er det beskrevet at den fornærmede «fryktet konsekvensen av å avslutte eller fortelle om den seksuelle omgangen til andre». Ludvigsen skal også ifølge tiltalen ha oppsøkt en av de fornærmede i hans hjem, på et ungdomshjem under fylkesmannens tilsyn, hvor han seremonielt hadde overlevert norsk statsborgerskap til den fornærmede, og forledet han til å tro at han hadde makt og myndighet til å gi og frata ham statsborgerskapet.

Saken har utallige ubesvarte spørsmål og framstår ubegripelig. Forhåpentligvis vil en grundig rettssak gi oss noen svar.