Portåpner for Nord-Norge

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

Byen har en entusiastisk og samlet nordnorsk heiagjeng i ryggen

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet
kommentar

Det går en rød tråd fra OL-fiaskoen i Tromsø, via braksuksessen Arctic Race of Norway, til Narviks foreløpige seier i kampen om alpin-VM i 2027. Det handler om nordnorsk vilje og kamp for rettferdighet — og «sørnorsk» smålighet og undervurdering.

Sett i historisk perspektiv har Nord-Norge aldri vært vert for et stort internasjonalt idrettmesterskap. Noen norgesmesterskap i ski, hopp og skøyter har landsdelen blitt tilgodesett med, men når ambisiøse nordnorske idrettsledere har snakket frampå om tunge internasjonale mesterskap, har de blitt møtt med hoderysting og argumenter om manglende infrastruktur, lange avstander og store kostnader.

Så kom OL-drømmen. Den ble i starten møtt med stor skepsis også i nord, men da ideen ble til en plan, først om OL i 2014 — så 2018, ble tilhengerne flere og entusiasmen nesten euforisk; Dette kunne faktisk bli noe stort. Vi så for oss spektakulære tv-bilder dynket med mørketid, nordlys, fjell som stuper i havet, samer og reinkappkjøring fra den ytterste utpost nord for polarsirkelen. Men drømmen brast og ble et mareritt i møtet med «nikkersadelen» i Holmenkollen, et idrettsstyre som først sa ja men hele tiden mente nei, en Veritas-rapport som sa at det ville bli alt for dyrt, og en meningsmåling hvor 60 prosent av det norske folk sa nei.

Om vi i dag skal være lykkelig eller trist for at det gikk som det gikk, er ingen unt å vite. Men OL-tanken tente en glød i mange nordnorske idrettshjerter. Ett av dem banket på lille Andørja. Det var her ideen om det første virkelig store internasjonale sportsarrangement i Nord-Norge ble unnfanget, født og siden har vokst seg til en gigant. Lille «Tour de Andørja» er blitt til Arctic Race of Norway, en ekte nordnorsk baby med Knut-Eirik Dybdal som fødselshjelper. Merk: Det var ikke sykkelforbundet som skapte og drev fram det gigantiske sykkelrittet i nord. Det var lokale krefter. Og også ARN har møtt den klassiske skepsis fra sør.

Nå Narvik. Historien gjentar seg, med skepsis fra sør og konkurrenter som snakker ned det nordnorske alternativ. I dette tilfellet Hafjell/Kvitfjell, der Lillehammer-forkjemperne i et brev til skiforbundet stiller spørsmål ved de nordnorske økonomiske musklene. Og bare for å beskrive hvilke argumenter Nord-Norge må slåss mot; Organisasjonen Framtiden i våre hender som er imot Narvik fordi deltakere og publikum må reise med fly... God jul og god bedring.

Til tross for slike snubletråder; Forskjellen nå — og bruddet på den røde tråden som har fulgt nordnorske drømmer om store internasjonale mesterskap, er at skiforbundet faktisk har stemplet Narvik-søknaden med «godkjent», og innstilt malmbyen som Norges kandidat i kampen mot Aspen, Salbach og Sotsji. Norge har ikke søkt ennå, men Narvik har vunnet norgesmeterskapet — de første portene er passert, og byen er klar for å takle det internasjonale bratthenget på ferden mot mål.

Styrken i Narviks søknad er at den har massiv politisk og folkelig støtte i nord. Og alle som har vært i «Fjellet» — som man sier i Narvik — eller sett bilder derfra, vet at dette er unikt i verdensmålestokk. Alpinløyper som starter på en fjelltopp på ca. 1.000 meter, som stuper rett ned mot byen, fjærsteinene og havet. Man trenger ikke kompetanse som spåmann for å slå fast at TV-bildene vil gå sin seiersgang verden over.

Narvik har allerede vunnet en rettferdig seier. Og byen har en entusiastisk og samlet nordnorsk heiagjeng i ryggen. Det er ikke så lite, bare det.