Sjøvegan-drapet har i 20 år vært et sår som aldri ville gro — for slekt og familie, for hele lokalsamfunnet, for etterforskerne og alle andre som har vært involvert i saken. Nå kan såret leges. Men noen vil uansett aldri glemme det som skjedde 15. juli 1998.

I går kom nyheten svært, svært mange har ventet på. En person er pågrepet, og politiet har «skjellig grunn» til å tro at det er riktig mann de stoppet på Gardermoen, og som nå sitter varetektsfengslet i Tromsø. «Skjellig grunn» betyr at det er overveiende sannsynlig at politiets etterforskere nå sitter med svaret på en av Norgeshistoriens største drapsgåter.

Det vil i så fall være en enorm lettelse. Og selv om vi nå trolig vil oppleve at hele saken rulles opp på ny med alle sine groteske og meningsløse detaljer, er det eneste mulighet for å få satt en slags sluttstrek over en sak som har ridd hele Sjøvegan-samfunnet som en mare i to tiår.

Nå har det skjedd. Det spesielle er at det handler om en mann i slutten av 30 årene, som med andre ord var i slutten av tenårene da drapet skjedde. Mikalsen kaller han en «nabogutt». Han er utenlandsk statsborger, fra et land Norge ikke har utvekslingsavtale med, og han bodde på Sjøvegan da drapet skjedd. Han er domfelt en rekke ganger i Norge, og utvist fra landet.

Om han nå kom helt tilfeldig og på egen hånd til Norge, eller om han kom på oppfordring fra politiet, ville ikke lensmann Andreas Nilsen svare på i går. Politiets puslespill, med digitalisering av spor og dokumenter, gjorde at man fikk de svar man trengte for å gå til en pågripelse, siktelse og varetektsfengsling.

For Folkebladet har Sjøvegan-drapet vært en svært spesiell sak. Ikke bare fordi den skjedde i vårt nærområde, og ikke bare fordi drapet er den enkeltsak vi har omtalt mest i avisas 53-årige historie. Men også fordi drapsofferet Marie-Louise Bendiktsens sønn, Trond H. Bendiktsen, i en årrekke har jobbet i Folkebladet. Han sluttet som nyhetsredaktør i Folkebladet bare noen måneder før drapet skjedde, men har vært og er fortsatt tilknyttet mediehuset.

Forhåpentligvis vil Trond og søsteren Tone, og resten av familien, nå få svar på alle de spørsmål som har plaget dem i alle disse årene. Svar som vil hjelpe for å lege sårene. Men å glemme — det er umulig.