Senja har fått sitt kommunevåpen. Det tas i bruk om ganske nøyaktig halvannet år — men allerede nå må det lades, og arbeidet med en strategi for hva den nye kommunen skal leve av, visjonene for en god næringspolitikk, må skyte fart.
Med det valgte kommunevåpenet, Okshornan og nordlyset, er viktig symbolikk på plass. I april presenterte prosjektleder og framtidig rådmann Hogne Eidissen det organisatoriske byggverket; Politisk organisering, kommuneplan, arbeidsgiverpolitikk, eierskap, kommuneøkonomi og mye mer. Til tross for et stygt feilsteg med kjønnsfordeling i ledelsen av prosjektene, ser det ut som arbeidet med den nye kommunens organisering er solid og i rute.
Nå er tiden inne for å tenke de lange tanker i næringspolitikken for nye Senja kommune. Sentrale krefter i næringslivet i regionen mener det er på høy tid, og er kritiske til at strategiarbeidet med næringsvisjonene ikke er kommet igang — til tross for flere oppfordringer. Og bare for å slå det fast: Det er ikke for seint, men det haster! Sjømatklyngen, Profilgruppen, næringsforum og og andre naturlige aktører bør snarest stikke hodene sammen med de sentrale krefter i nye Senja kommune for å tenke kreative tanker — med mål om et strategidokument og en masterplan for hvordan næringslivet skal få gode utviklingsarenaer, og ikke minst en god infrastruktur i den nye storkommunen.
Det er mye å ta fatt i. Men utgangspunktet er det beste: Senja kommune og prosessen med sammenslåingen av fire kommuner er blitt lagt merke til langt inn i regjeringskvartalet og stortingskorridorene. Det blir holdt fram som et av de mest vellykkede eksempler i den omstridte kommunereformen. Det betyr også at Senja kommune har alle muligheter og gode forhandlingskort når store samfunnsprosjekter skal lanseres. Ett konkret eksempel:
Sjømatnæringa i regionen går så det suser. Produksjonen øker, inntektene går til himmels og utviklingen er nesten eventyrlig, spesielt innen oppdrett. Det omsettes for syv milliarder kroner i regionen, og Senja kommune blir en av landets største sjømatkommuner.
Men: Veistandarden og samferdselsløsningene vi har i dag vil ta kvelertak på næringa dersom utviklinga fortsetter slik forskerne og andre som har peiling på slikt tror. Antall vogntog langs brutalt dårlige Senja-veier, over ei hardt presset og småsliten Gisundbru og gjennom en Finnsnes-by med fullstendig trafikkaos, vil øke dramatiske i årene framover. Slik kan det ikke fortsette, og det må nye Senja kommune sette på agendaen brennkvikt.
De store tanker må tenkes: Rikspolitikerne må påvirkes til å peke på Senja kommune og si at her skal det bygges sjømatveier som virkelig skal sette standard i vår viktigste framtidsnæring. Og dersom debatten om Nord-Norgebanen eller Tromsbanen skulle ta full fyr og begynne å nærme seg noe konkret, må Senja kommune være grytidlig på banen og lansere en sidearm til Finnsnes for fisketransport.
Og det er mye mer å ta fatt i og finne gode svar på: Hvordan skal næringslivet på Finnsnes og byen utvikle seg slik at den framstår mer attraktiv for hele Midt-Troms — i kampen mot «suget» fra Tromsø og Harstad? Hvordan skal Senja kommune trekke til seg nyetableringer, både offentlige og private aktører? Hvordan skal unge gründere ivaretas? Og hvordan lokke ungdommen hjem til attraktive arbeidsplasser?
Finner man de gode og riktige svar, kan det bli Senja kommunes viktigste våpen for ei god framtid.
