Eventyret begynte på en pram, av alle ting, tilbake i 1947. Eieren var Arvid Nergård. Fra denne farkosten kjøpte, bearbeidet og solgte han fisk – før fiskebruket stod klart på Lysnesodden i 1950. Målt i kreativitet og kremmerånd skulle Nergård senior bare bli overgått av sin sønn, Ole-Arvid. I 1971 tok nemlig noen aktører i Senjahopen en interessant beslutning som det kan være verdt å dvele litt ved når vi nå skriver 2018…

Onsdag denne uka ble det avholdt et fellesmøte i Senjahopen. Temaet la en mørk skygge over en ellers så mild og solrik aprildag. Oppsigelser i vente. Nergård må kutte i staben sin. Det kalles omstrukturering og omstillingsprosess – altså noe man på det nåværende tidspunkt ikke helt kjenner utgangen av, bare at det kommer til å svi. Noen vil miste jobben sin.

I 2008 gikk Ole-Arvid Nergård bort, bare 57 år gammel. Allerede da var konsernet formidabelt i størrelse. Det var ingen enkel oppgave å overta etter gründeren – noen vil si umulig. Men flere har forsøkt. Selskapet har skiftet eiere, og er ikke lenger lokaleid. Det var det mange som murret over. Hva nå? Eksterne eiere, vil de tenke på et fiskeværs ve og vel, eller utelukkende på at røde tall i regnskapet ikke skal forbli røde?

Oppsigelser i fiskerinæringa er ikke noe ukjent fenomen. Lakseoppdrett har således reddet mer enn en fiskekjøper gjennom tunge tider. Men tidene er ikke tunge. Ikke nå. I hvert fall ikke når vi snakker om hvitfisken. Det bringes uhorvelig mengder førsteklasses skrei på land til fiskebrukene på Senja, fra Botnhamn til Grunnfarnes, til tross for tildelte kvoter. Og markedet, de som skal ta imot all maten, virker mer lovende og positivt enn på lenge. Ja, det er gode tider, jevnt over. Og så må Nergård si opp folk, grunnet «ulønnsom drift over mange år»? Nei, det er ikke enkelt å drive en fiskeribedrift, det må ingen innbille seg. Men det er heller ikke så enkelt å forstå en slik beslutning.

Har alle de stødige beina som skal holde et selskap oppe når noen av dem svikter, blitt for mye å holde styr på? Lodde her, sild der, og trålere både her og der. Eller er det smartere, slik framtidsutsiktene nå tilsier, å ikke gape over for mye, men heller satse på en kjent og stødig drift, med stabile arbeidsplasser. For selv om kultur og infrastruktur er krumtapper i et hvert samfunn, vil tilgangen på arbeidsplasser, ikke minst i bygder langs kysten, være selve grunnpilaren i et lokalsamfunns byggverk.

Nergårds konsernsjef, Ari Josefsson, sier at de nettopp vil «forenkle driften, og skape både lønnsomme og trygge arbeidsplasser». Man ønsker å «bygge stein på stein, se de ønskede effektene, for så å komme seg opp igjen», sies det. Men hva skjer hvis man ikke ser de ønskede effektene? Vel, dette er muligens nødvendige og rimelige grep, men det rokker neppe ved frykten for at eksterne eiere skal tenke tall foran mennesker, by foran bygd, nåtid foran framtid.

Så hva gjorde disse «aktørene i Senjahopen» tilbake i 1971? Solgte de konkursboet etter Fredriksens Fiskeforetning til høyeste tilbyder? Nei, de kontakta Arvid Nergård på Lysnes. Kanskje han ville overta og bygge opp noe nytt, til glede og nytte for Senjahopens fiskere og befolkning? Eventyret var i gang. La oss håpe det fortsetter.

PS: Undertegnede har skrevet biografien «Samfunnsbyggeren Ole-Arvid Nergård» og er fast frilanser i Folkebladet.