Ytringsfrihet er en fin ting. Men ytringsfrihet betyr også en frihet til å la være å ytre seg. Av og til er det klokt å ikke si eller skrive alt man tenker. Ikke minst som landets justisminister bør man tenke seg nøye om. Det gjorde ikke Sylvi Listhaug.

Vi var altså bare noen minutter unna en regjeringskrise, utløst av en Facebook-melding fra landets justisminister. Det ble avverget av at Sylvi Listhaug trakk seg — en klok handling ut fra slik situasjonen utartet seg. Men vi står faktisk tilbake med en nasjon og et folk som er mer splittet enn for ei uke siden. Rosehavet og flommen av støtteerklæringer på sosiale medier til Listhaug på den ene siden — og 16 millioner kroner til Leger Uten Grenser på den andre siden — er symbolet og beviset på det.

Egentlig var det en ganske liten politisk sak som utløste et stort drama. På Stortinget var det bred enighet om at Norge skal kunne frata terrorister og fremmedkrigere sitt statsborgerskap. Striden sto om hvem som skal ta denne avgjørelsen — om man kan gjøre det «administrativt» eller om domstolene må kobles inn. At Ap ikke var med på regjeringens forslag om å forenkle slike avgjørelser — uten rettslig behandling — fikk Sylvi Listhaug til å legge ut et bilde av maskerte soldater med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

At verken Listhaug, og i utgangspunktet også statsminister Erna Solberg, ikke skjønte sprengkraften i dette, er i seg selv bekymringsfullt. At Solberg etterhvert måtte «slepe» en unnskyldning ut av Listhaug viser at justisministeren heller ikke etter å ha tenkt seg grundig om, forsto at hennes bruk av ytringsfriheten i dette tilfellet var særdeles uklok.

For regjeringen var Facebook-posten og det påfølgende drama ødeleggende for framtidig samarbeid og samling på borgerlig side. Man unngikk riktignok kabinettspørsmål og at Erna Solbergs politiske prosjekt ble lagt i ruiner. Men Ernas drøm om å samle alle de fire borgerlige partiene i samme regjering kan være ødelagt for godt. Venstre var på plass, og KrF var på tur. Men det var før Listhaug-affæren. Samarbeidet er forsuret og arbeidsforholdene er blitt mye vanskeligere.

Også i eget parti er Listhaugs handlingsmønster sterkt omstridt. Siv Jensen har tatt partiet fra å være et bråkete, ansvarsløst opposisjonsparti, til et parti som elsker den makt og innflytelse de nå har. Prosjektet med regjeringen Solberg står fjellstøtt internt i Frp. Dersom Listhaug skulle fortsatt i regjeringen, ville også mange i Frp fulgt henne med frykt for neste utspill. Det kunne ikke fortsette.

Mange var lettet i går. Både Frp, som slapp mer bråk nå, Høyre som sto i fare for å måtte sette sluttstrek for det suksessfulle Erna-prosjektet, og KrF som slapp å ta et forferdelig vanskelig valg. Men også Jonas Gahr Støre, som unnslapp unna risikoen med å få et regjeringsansvar på verst tenkelige tidspunkt, etter et råttent valgresultat og en ødeleggende #metoo-storm.

Spørsmålet nå er om vi kan gå fra unntakstilstand til mer normalsituasjon i toppen av norsk politikk. Tiden er inne for drive konstruktiv politikk — og kanskje «litt kjedeligere debatter», som Venstre-leder Trine Skei Grande tirsdag sa hun håpet på.

I så fall må man ta et oppgjør med retorikk, skittkasting, stygge karakteristikker, trusler og krav som flyr gjennom lufta i landets nasjonalforsamling og på sosiale medier. Og tenke seg grundig om før man slenger ut påstander, anklager og usannheter — og etterpå pynter seg med den stolte norske ytringsfriheten. Det er lov å holde kjeft.