Det er en litt morsom myte at nordlendingene er stor i kjeften, krangelvoren og konfliktsøkende. Myte, fordi en rekke undersøkelser faktisk viser at nordlendingene er blant de som krangler minst i Norge, enten det handler om arv, naboer, livsledsagere, eiendomsgrenser, sport eller politikk.
Men nå er det alvor. Vi krangler mer enn noensinne i nord, og splittelsen mellom de tre fylkene er av historiske dimensjoner. Temaene det krangles om er heller ikke til å spøke med — det dreier seg om hvem vi skal bo, leve og samarbeide med i årene som kommer — og selveste hjertets tilstand.
Regionreformen og PCI-striden i nord er egentlig to sider av samme sak. Det handler om politikk og makt. Om hvor fylkesgrensene skal gå og hvor de viktige etableringene skal være. Midt i kryssilden står Troms fylke. I krangelen om regionreformen ble det tidlig klart at Nordland vil ikke ha noe med oss i Troms (og heller ikke Finnmark) å gjøre. Nå vil heller ikke Finnmark ha noe med oss å gjøre. Det Nordland derimot vil ha fra Troms, og nå får, er et PCI-senter for hjertebehandling ved Nordlandssykehuset, som Tromsø-kreftene mener vil tappe universitetssykehuset for kompetanse, og ramme hjertepasienter i hele landsdelen, ikke minst i Finnmark.
Det er en smertelig prosess for universitetsmiljøet og sykehuset i Tromsø, smerter som bare kan sammenlignes med da Bodø fikk gjennom at byen skulle få sitt eget universitet — og dermed svekke «hele landsdelens universitet» i Tromsø.
Nord-Norge har rotet seg inn i en krangel mellom fylker og byer og politikere og fagmiljøer som det synes umulig å finne en farbar vei ut av. I en tid da det er så fint å snakke om at vi må bygge bruer, ikke murer, framstår vi nordlendinger som et gjeng betongblandere som bygger murer raskere enn selveste murmester Donald Trump.
Det er uendelig trist, og det er et utfall uten noen som helt form for logikk. Nord-Norge er ett. Vi er en naturlig geografisk område, med puslete 485.000 innbyggere, vi tilhører samme landskap, kyst, hav og befolkning. Vi er et udelelig fellesskap med de samme utfordringer og muligheter. Jeg vil se den Troms-innbyggeren i hvitøyet som i framtida vil kalle seg «tromsing» eller «troms og finnmarking». Vi er nordlendinger.
Todelingen av Nord-Norge er et politisk misfoster. Det eneste fornuftige, om man ser på kartet og kjenner geografien og demografien, ville vært å samle Nord-Norge til èn landsdel.
Det ville gitt en samlet politisk kraft som er umulig å overse, selv i forhold til vår egosentriske hovedstad og en østlandsregion som er seg selv nok. Nord-Norge ville, selv med bare en tiendedel av innbyggerne i Norge, fått en unik makt og mulighet til å utforme framtida i nordområdene.
Men det løpet er kjørt. Krangelen mellom Troms og Finnmark om navn, fylkeshovedstad, makt og etableringer er bare et symbol på hvor hysterisk feil det var å dele denne landsdelen i to. PCI-krangelen er også et slikt symbol, som handler mer om politikk enn fag og fornuft. PCI-senteret i Bodø utgjør bare en bitte liten brøkdel av budsjettet i utskjelte Helse Nord, men ut fra volumet i krangelen; Hvem skulle tro det?
Hva nå? Det er grunn til å frykte at den nordnorske krangelen bare vil eskalere. Hittil har det vært Bodø og Tromsø som har kranglet mest høylydt, en strid som handler vel så mye om komplekser og hvem som skal være størst og sterkest i søskenflokken, enn fornuftige fordelinger byene imellom. Nå krangler også Vadsø og Tromsø om reformen, og Vadsø og Tromsø og Bodø i PCI-saken. Denne bykrangelen kan utvikle seg til krangel mellom langt flere personer, medier, partier, byer og regioner om framtidige etableringer, arbeidsplasser, samferdselsprosjekter, helsetilbud og fandens oldemor.
Jeg kjenner jeg savner Oluf, som kunne lettet litt på trykket — med ramsalt, selvironisk nordnorsk humor og gapskratt. Det er nesten som jeg tror han er den eneste som kunne ha samlet Nord-Norge akkurat nå.
