Igjen har Arctic Race of Norway-sirkuset rullet gjennom Midt-Troms. Og igjen har vi sett at dette er mye mer enn et sykkelløp.

ARN er toppidrett. Men for de fleste av oss er ikke det viktigste hvem som deltar og hvem som vinner — de fleste tilskuerne aner vel knapt nok navnene på de som står på startstreken, bortsett fra de to-tre største stjernene. Dessuten er ikke et landeveisritt isolert sett veldig publikumsvennlig — dersom du stiller deg opp langs løypa er den idrettslige opplevelsen over på få sekunder. Som TV-idrett derimot,er sykkel en spektakulær og imponerende form for underholdning og opplevelse.

Tema: Les alt om årets Arctic Race her

Hvorfor er da ARN noe av det viktigste som har skjedd Nord-Norge siden starten i 2013? Fordi det er kultur, folkelig kultur av beste merke og kvalitet, skapt av de som bor og lever langs løypa. Fordi det skaper et engasjement og folkeliv vi aldri har sett maken til. Og fordi en av verdens største idretter har gitt oss tidenes mulighet til å vise fram hele vår landsdel og alt vi kan by på — til hele kloden. ARN har gitt Nord-Norge mer markedsføring enn titalls milliarder kroner i reklamekjøp kunne ha bidratt med. At reiselivet gnir seg i hendene og smiler bredt bør ikke forundre noen.

De som har opplevd Tour de France og andre store internasjonale sykkeløp har sett det samme. Festen rundt selve idrettskonkurransen er det viktigste som skjer for innbyggerne; Alle små og store byer og lokalsamfunn langs løypa finner på det mest utrolige for å vise seg fram; Det kryr av boder, musikk, lag og foreninger, uteservering, øl og feststemte folk — mens selve sykkeløpet gjerne vises på en storskjerm på torget. Noen kaster et blikk mot skjermen, andre bryr seg ikke så mye. Men uten sykkelløpet — ingen folkefest.

Det er derfor sykkel er en så genial idrett, og den eneste form for idrett som kan samle en hel landsdel, som ARN gjør. Løpet flytter seg år for år. Alle får ta del i festen. Alle — i alle fall nesten — får på en eller annent tidspunkt oppleve løpet i sitt eget nærmiljø. Snart også Longyearbyen, skal vi tro de ambisiøse arrangørene! Og sykkelløp krever ingen anlegg. Opp med noen gjerder, noen telt og boder — og noen minutter med stengte veier, så er det bare å trø til. Enkelt. Genialt.

Og selvsagt: Den massive TV-dekningen er fundamentet for engasjement og suksess. Vissheten om at TV-bildene fra din lokale plett sendes til 180 land og kan oppleves av flere titalls millioner seere, gjør at kreativiteten og den frivillige innsatsen for å få fram vår særegne folkekultur blir så massiv. Det et lokalpatriotisme på sitt beste, og utelukkende i positiv forstand. Konkurransen om å være mest mulig sprø, finne på mer galskap og gladskap enn naboen, er en drivkraft som er helt ufarlig å dyrke for alt det er verdt. Jo mer, jo bedre.

At de fleste TV-seerne og tilskuerne langs løypa kanskje er mer opptatt av folkelivet rundt ARN enn konkurransen mellom verdens beste sykkelryttere er derfor kanskje ikke så rart. Men vi skal aldri glemme at uten de topptrente utøverne ville en slik folkefest og TV-begivenhet ikke vært mulig.

Det beste av alt: De kommer tilbake neste år. Og året etter. Og året etter...