Knuste veier, sinne og Antikristi

Hva er det med disse veiene som får folk til å trekke frem Antikristi?

Fredrik Kampevoll, journalist

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

kommentar

Herrens veier er uransakelige står det i bibelen. Satans veier er i Grasmyrskogen står det på asfalten i bygda. Den tittelen er det flere veistrekninger som kjemper sin hevd om. Fylkesvei 229 over Grasmyrskogen er en av mange veier i Midt-Troms, som støtt og stadig dukker opp i spaltene til Folkebladet. For mange er Troms fylkeskommune og Statens Vegvesens veier uransakelige, da veiene deres år etter år står uten sårt tiltrengt vedlikehold


Forøvrig hengte man opp et skilt på veistrekninga opp til Altevatn i Bardu, der de ble hengt opp et skilt signert av «Satans Vegvesen», som formante:

– Offentlig vei. Kjøring på eget ansvar!!

Hva er det med disse veiene som får folk til å trekke frem Antikristi?


Ved siden av været er veiene et sikkert samtaletema, når man møter ymse bekjente. Forbannelsen over hull, sprekker, teleløsning og alt som hører med, er nok til å få den roligste sjel eitrende forbanna. Egentlig er dette ikke så rart. Dag etter dag, år etter år kjører de over de samme humpene og hullene, der tilstanden går fra vondt til verre.

Tålmodigheten blir ikke bedre av at politikerne sjeldent gir klare svar på når veiene får etterlengta kjærlighet av veiarbeidere. Klare svar innebærer også å gi beskjed når veiene ikke er prioritert. Klar tale vil nok fostre sinne, men også mer respekt enn å stadig gi fravikende svar. Av og til holder det ikke å peke på for lite penger fra Regjeringa, og et enormt vedlikeholdsetterslep langs veiene. Fylkeskommunen, den største veieieren i Troms, har ikke utforma noen klar langsiktig plan for veiene. Dette ville gitt nødvendig forutsigbarhet, selv om det hadde gitt et hardt påtrykk fra befolkninga der pengene ikke strekker til. Her gjelder det å ha bein i nesa.


Ivar Prestbakmo skylder på regjeringa, mye med rette. Som fylkesråd for samferdsel i Troms, sitter salangenmannen på en Uria post, med noen lekne milliarder i vedlikeholdsetterslep. Likevel er det påtakende at Regjeringa alltid er skytterskive, i stedet for å gi klare svar på hvorvidt en vei er prioritert. Samtidig er det vanskelig å gi klare svar, når fylkestinget legger mange av premissene. Her trenger man et bedre samarbeid, for å få langsiktige planer.

Disse fylkesveiene får dobbelt så mye asfalt

Troms fylkeskommune har omdisponert en del midler og sørger for dobbelt så mye asfalt til fylkesveier i sørfylket.

FrP har gått til valg på at det skal lukte asfalt i hele landet, noe de til dels har innfridd. Aldri får har veibudsjettene vært større. Dette er en mager trøst for de langs distriktsveiene hvor det lukter svidd kløtsj og gummi oftere enn det lukter ny asfalt. Det er mange som reagerer på at de verste veiene, som trenger de største investeringene, virker å ha andrerangs prioritering. Et eksempel på dette er at det nylig er lagt ny asfalt gjennom Finnsnes, Silsand og Andslimoen, mens de virkelig dårlige veiene etterlates til vær, vind og understellsdeler.

Ordfører: – Dette er helt håpløst

Barna klager på risting i skolebussen, og innbyggere får bilene sine ødelagt. Nå har ordfører og rektor fått nok av den hullete veien i Vangsvika.

Økonomenes begrunnelse er lett å forstå. Et hull i veien på Finnsnes vil til sammen gjøre mer skade, enn alle hullene i Kvannåsen, på grunn av mer trafikk i sentrumsområder. Det er gir mer ny vei for pengene, når man kan frese opp asfalt å legge ny på toppen, enn når det trengs omfattende grunnarbeid. Enn så lenge får man bare belage seg på at mange av veiene forblir delvis asfalterte skogstier. Når nervene ikke får behandlinga de trenger fra ny asfalt, får man prøve å roe de ned med noe godt i glasset når man har humpa seg hjem.

I mellomtida får de som bor langs de verste veiene lagre telefonnummeret til avisa, og kjøpe seg biler med forsterka understell og god bakkeklaring. Med tid og synliggjøring bruker ting å løse seg.