Satsing eller nedbygging?

Slik sett er landmaktutredningen som ble presentert på mandag lite verdt.

Jan-Erik Bergstad, journalist ved Folkebladets Bardufoss-kontor

  Foto: Trond Sandnes (tegning)

kommentar

Landmaktutredningen (LMU) ble etter politisk press presentert sist mandag. Regjeringen ønsket å holde den i skuffen til etter høstens valg. Utredningen er avklarende på noen punkter, forvirrende og urovekkende på andre punkter.

For de som håpet og trodde at utredningen en gang for alle skulle drepe argumentene om at Hæren fint kan klare seg uten helikopter ble skuffet. Utredningen anbefaler å bruke dagens Bell 412, samt inneleide private helikopter. Hvordan Hæren i nord skal kunne benytte disse i praksis sier utredningen ingenting om. Kanskje bevisst. For Bell flyr til Rygge og private helikopter nord for Polarsirkelen er det tynt med. I praksis betyr det at Hæren må klare seg uten luftmobilitet. De 15 middels tunge transporthelikoptrene som LMU sår fast at Hæren trenger, har ikke kongeriket Norge råd til. Slik sett er LMU avklarende, men ikke beroligende. Protestene har da heller ikke latt vente på seg.

De som hadde sett for seg at utredningen skulle slå fast at dagens hærinnretning er det eneste saliggjørende, sitter nok igjen med en slags følelse av at dette verken var fugl eller fisk. Telemark bataljon skal halveres, 2. bataljon på Skjold skal parkeres som delvis mekanisert mobiliseringsbataljon med støtte fra reservepersonell. 350 grenaderer og 400 soldater skal bort. Den pågående oppgraderingen av stridsvognparken bør avsluttes fordi den teknologiske utviklingen går langt kjappere enn utbedringene av dagens vogner. I stedet mener LMU at det bør det satses på nye såkalte panserjagere, en lettere stridsvogntype på chassis til en CV-90 stormpanservogn med ubemannede tårn. En stridsvogntype som ennå ikke er i produksjon. Heimevernet er for lite og sjøheimevernet er vedtatt nedlagt. Vedlikeholdsetterslepet er på flere milliarder kroner.

Disse punktene er ikke egnet til å gi utredningen trygghet for at Hæren er det satsingsområdet mange tok som et selvfølge at den ville bli. Snarere tvert imot. Husk at disse tingene og investeringene må ses i et 20-årsperspektiv, og da endrer bildet seg. I dag har ikke Forsvaret råd til å for eksempel kjøpe inn nye stridsvogner eller helikopter. Skal disse kjøpene vurderes havner man fort inne i en lang anskaffelsesprosess som kan bety at Hæren må leve med manglende helikopter og defekte stridsvogner det neste tiåret eller mer. I langtidsplanen for Forsvaret (2017-2020) sies det i klartekst at uten stridsvogner har Norge i realiteten ingen Hær. Likevel foreslår LMU en ny anskaffelsesprosess med ukjent tidsperspektiv. I et slikt perspektiv er utredningen urovekkende, selv om LMU foreslår å doble summen til anskaffelse av nye stridsvogner fra to til fire milliarder kroner.

Man skal også huske at LMU ikke er tuftet på en militærfaglige utredning, men er en politisk styrt utredning. Utvalgsleder Aril Brandvik måtte pent holde seg innenfor rammen av langtidsplanen for Forsvaret, en plan som ikke inneholder mye penger igjen til Hæren. Det er mye som tyder på at statsbudsjettet for 2018 heller ikke vil inneholde de pengene som regjeringen har lovd i sin «historiske» satsing på Forsvaret.

En annen ting som gjør at LMU havner litt i utkanten er det såkalte toprosentmålet. På Nato-toppmøtet i Wales i 2014 stemte statsminister Erna Solberg for, sammen med andre statsledere, at alle Nato-landene skulle øke forsvarsbudsjettet til to prosent av brutto nasjonalprodukt innen 2024. Det har også de største partiene i Norge gjort. Senere har Solberg ytret flere ganger at prosentmål ikke er så viktig. Hvis Norge følger Nato-vedtaket, så ligger det i kortene at Forsvaret må gjennom en ny utredning på behov og kostnader.

Slik sett er landmaktutredningen som ble presentert på mandag lite verdt.