Jeg elsker deg

Jeg husker ikke nøyaktig første gang jeg sa «jeg elsker deg». Jeg tror jeg var 19. Hun var 17. Det satt langt inne. Ikke fordi jeg holdt igjen, det var aldri min stil, men fordi «jeg elsker deg» var en veldig alvorlig ting å si. Det kunne skremme vettet av jenta. Kanskje trodde hun du var i ferd med å gå ned på kne for å spørre om større saker.

I dag er min Facebook full av «jeg elsker deg». Hver dag. Bursdager, bryllupsdager — folk elsker hverandre mer enn noen gang på nettet. Det er som om det ropes fra torget, fra fjæra, fra øverst i hoppbakken, fra verandaen så hele nabolaget kan høre det: Jeg elsker deg, min beste venn og store kjærlighet. Min følgesvenn i livet. Min trygge havn — jeg elsker deg.

Jeg har ikke noe imot at folk elsker hverandre. Tvert imot, det fins knapt bedre nytt enn kjærligheten, peis på. Jeg bare undres på hva dette skyldes, at det som for noen få år siden var forbeholdt den intime sfære — og selv der turte man knapt å hviske disse deilige, men truende, ordene — nå er blitt klarert for kringkasting.

Jeg skal ikke underslå det faktum at min dialekt egner seg dårlig for akkurat den kjærlighetsfrasen vi her snakker om, og at det alene kan ha ligget til hinder for å anvende den noen ganger. «Eg ælske deg» er ikke helt det samme som «jeg elsker deg». Enda verre stilt er folk på riktig ytre strøk som sier både «æg» og «dæg». Er det rart de begrenser seg til «du e no ei artig tullhøns»?

Om man synes at sin egen dialekt ligger i veien for de litt mer høytidelige kjærlighetserklæringene, kan det kanskje være fristende å ty til engelsk. Jeg tror mange gjør det. «I love you» blir litt mindre forpliktende, og fra film vet vi at kompiser kan si «I love you, man» til hverandre, og man sier det gjerne til sine barn, sine foreldre, sitt publikum — nær sagt hvem som helst, inkludert kjæresten.

Glippen kan da ha oppstått når man vi hentet «I love you» over til norsk. For de aller fleste «I love you-ene» på engelsk skal nok, strengt tatt, oversettes til «jeg er glad i deg». Jeg kan nok godt si til en god kompis at jeg er glad i ham, men det sitter atskillig lenger inne å si at jeg elsker ham. Jeg er glad i mine barn, glad i min familie, mine venner. Men jeg elsker kun Henne. Og lakris, selvsagt, men det er noe annet.

Dette gjelder meg, for all del. Jeg testet mine brukervaner på noen yngre mennesker, og der elsker man mange flere enn jeg er vant med. Det kan skyldes geografiske variasjoner, jeg har en snikende følelse av at disse østlendingene elsker veldig mye og veldig mange. Men det kan som sagt også skyldes at nye generasjoner ukritisk har gjort alle «I love you» om til «jeg elsker deg», og dermed har man det gående.

Dette forklarer likevel ikke hvorfor mange i min generasjon har begynt å fortelle til hele verden hvor høyt de elsker sin partner. Selv kortfattede, halvskallede og i overkant praktisk orienterte menn, som aldri tidligere i livet har antydet at de bærer på en indre Romeo, legger ut de mest intime betroelser for hele verden å lese. «Han steiki kor gjæv du e, Birgit. Jeg elsker deg».

Jeg er redd vi her snakker om et helt utilbørlig gruppepress. Noen veldig romantiske mennesker, med trang til å orientere verden om sitt følelsesliv, har startet denne trenden. Sånt vekker oppsikt, den som har gode nyheter og som bjudar på i sosiale medier, får tomler så det holder. Dermed hiver neste seg på, med hjerter og fanfarer og brudebilde og turbilde, og vi tar 30 år til. Jeg elsker deg.

Da er det ikke rart at han som trives best i garasjen når det høstes, for å sope ut sommarstøv og smøre jekken mens han ser i været og lurer på når høver best å få på vinterdekkene, føler seg presset til å skrive litt mer enn «gratulerer med dagen» når fruen bikker femti. Jeg ser for meg en såret tiger som plutselig står i garasjedøra og peker rasende på mobilen: Gratulerer med dagen???

Det kan være vanskelig å snu en slik trend, hvor enn slike hensikter skulle komme fra. Å elske offentlig er nok kommet for å bli, og det fins verre ting enn det. Det kan likevel være formålstjenlig å holde an litt før man tar det videre. Det holder å vite at naboene elsker hverandre, ikke hvordan de gjør det, og når. For ikke å si med hvem.

For de litt mer reserverte, men som likevel føler at de må levere på nett, så fins det jo et rikt språk å hente superlativer fra, ord med mer fynd enn «jeg liker deg» — som nok er litt snaut. Uttrykk som betutta, langflat, månebedotten, hautuillat, bortreist, avsvimt, oppslukt, nesegrust forelska, blind, forgapt, oppover ørene, steintuillat — alle disse kan med hell berike en ellers ordinær 49-årsdag.

Men for all del, hvis det likevel er det folk har mest lyst til å si, så er det bare å si det:

Jeg elsker deg.