En skatt som retter seg mot de største oppdretts- og kraft profitørene kommer seint, men godt. At det samtidig pipler noen krokodilletårer fra bortskjemte næringsaktører er helt uproblematisk. Mer merkelig er det når ordførere kjemper mot at noe av det svimlende overskuddet skal tilbakebetales til lokalsamfunnet.
Oppdretts- og kraftprodusenter tjener grovt på felles naturressurser, og målet med den nye grunnrenteskatten er å tvinge noe av overskuddet tilbake til fellesskapet. En ordning som lenge har vært etterlyst, ikke minst av samfunnsøkonomene. At denne skatten skulle representere en overhengende konkurstrussel mot næringa er feil siden den spisser seg mot de aktørene som tjener aller mest. De som allerede har blitt styrtrike.
Et klokt hode har sagt at likestilling oppleves som diskriminering for dem som plutselig mister privilegier. Sånn føles det tydeligvis for oppdrettsprofitørene. Næringen som til nå har stått i en særstilling og sluppet unna beskatningen som ellers har vært en selvfølge, fyller nyhetsfeeden med sin klagesang.
Men deres akutte bekymring for arbeidsplasser, investeringer og livets rett virker både umusikalsk og overdramatiserende siden dette nettopp er nasjonens rikeste aktører. En privilegert gjeng som i årevis har sluppet unna som gratispassasjer i skrapede kommunebudsjett.
Regjeringen estimerer inntekter fra den nye skatten på opp mot 3,8 milliarder kroner årlig. Summen skal deles likt mellom vertskommune og stat og bidra til å opprettholde velferdstilbudet for befolkningen. Dette skulle man tro var svært gode nyheter for ordførere og kommunepolitikere som lenge har balansert på kant med både loven og det etisk forsvarlige. Når helsetjenestene stadig skjæres ned, elever tilbys skole i muggbefengte rønner og eldre dør mens de venter på sykehjemsplass, er det mildt sagt rart å takke nei til betydelige skattemidler.
Det at fellesskapets belastning med ødelagt utsikt over fjord og fjell, forurenset hav og døende villfiskstammer i det minste kan genererte noen kroner til en ungdomsklubb og vaskekluter i eldreomsorgen burde ses på som et lite plaster på såre kommunebudsjett. Men nei. Flere ordførere fra oppdrettsregionene stiller opp sammen med næringen og klager høylytt over hvor urettferdig og feilslått politikk dette er. Sigrun Wiggen Prestbakmo i Salangen er ett eksempel, Senjas ordfører Tom-Rune Eliseussen et annet. Begge senterpartister som er rystet over at partileder og finansminister Vedum fronter «lakseskatten».
Dessverre svikter kommunene alt for ofte i forsvarlig drift på grunn av dårlig økonomi. Derfor skal ordføreren først og fremst verne om et forsvarlig kommunebudsjett, ikke oppdrettsmillionærene
Nå kan det tenkes at Norges rikeste mann ikke helt skjønner vitsen med at det offentlige skal drifte verken skole, helsevesen eller ungdomsklubber. Han har nok råd til både privatlege, seminarer i Dubai og medlemskap i de losjene han gidder å delta i. Det betenkelige er at ordførerne protesterer med samme ordlyd, selv om de sitter med det øverste politiske ansvaret for nettopp å drifte disse offentlige tjenestene.
Kanskje er problemet for nære bånd mellom det offentlige og næringslivet i en del kommuner. De lobby-sterke næringene, som bruker betydelige ressurser på nettopp å pleie velvilje i det politiske miljøet. Som også oppnår for stor velvilje, ifølge økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe, som lenge har kritisert den særstillingen oppdrettsindustrien fram til nå har klart å forhandle til seg selv. På bekostning av fellesskapet.
Problemet gjelder ikke bare ordførere, men også deres lokalpolitiske flertall. Viljen til å bølle gjennom nye oppdrettskonsesjoner på torsk har gjort at flere kommuner har operert så på kant med loven og ordinær saksbehandling at Statsforvalteren har måttet stoppe dem. Dyrøy og Øksnes er ferske eksempler, en lignende grensesetting ventes i Statsforvalterens pågående behandling av Senja kommune.
Politikere som protesterer vilt når tiltak som styrker kommuneøkonomien endelig kommer på bordet, bør få noen varsellamper til å blinke. En ordfører er lokalbefolkningens øverste representant og må stå beint i båten. Ta den balanserte debatten når oppdretterne truer med å «ta en Røkke» og flytte hele driften. Poengtere hvor utrolig generøse kommunen har vært med tilgang og tilrettelegging. Argumentere for at en tilbakebetaling den dagen bedriften går så det suser, er et helt rimelig krav fra fellesskapet.
Hvis man er imot at de skal forsvinne da. Alternativt kan man jo ønske dem god tur med merder og møller på slep. For det er fullt mulig å tenke at distriktspolitikk kan handle om fin utsikt, varierte og mer bærekraftige arbeidsplasser samt bevaring av naturlige ressurser.
Gode helse og skoletjenester er det kommunene skal levere. Det er disse tjenestene befolkningen er mest opptatt av, uansett distrikt. Dessverre svikter kommunene alt for ofte i forsvarlig drift på grunn av dårlig økonomi. Derfor skal ordføreren først og fremst verne om et forsvarlig kommunebudsjett, ikke oppdrettsmillionærene som roper høyest gjennom påkostede promoteringsapparat.