Å drive matproduksjon basert på levende vesener innebærer at noen skal dø. Dette tar både fiskere, fangstfolk, oppdrettere og bønder med seg inn i hver eneste arbeidsdag. Og de fleste er nok enige i at det ikke gagner hverken dem selv eller dyrene de håndterer at noen skal lide unødig.

Etikk, kalles det. Og i enden av etikken har vi et lovverk som formaliserer det hele. De fleste store paragrafer har en grunnlov, og Dyrevelferdslovens §3 lyder slik: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger».

Tygg litt på den: Ikke bare skal dyr behandles godt, de skal også beskyttes mot unødige påkjenninger og belastninger.

Den årlige statistikken for dødelighet i fiskeoppdrett er i så måte verdt litt ettertanke. For selv om det ligger i sakens natur at alle produksjonsdyr til slutt møter sin skjebne på slaktebenken, kan man ikke unngå å spørre seg: Er det faktisk nødvendig at 58 millioner oppdrettslaks og tre millioner ørret omkommer undervegs i prosessen?

Og det tallet gjelder faktisk bare voksen produksjonsfisk i sjøen. Leser man enda en rapport, viser det seg at antallet yngel og settefisk som dør før de er klare til å settes i sjøen er minst like høyt. Godt over 100 millioner uønskede dødsfall på veien mot ferdigvare, der altså. Hvert år.

Ingen samvittighetsfulle forbrukere ønsker å bidra til dyreplageri

Og når det kommer til fisk i fangenskap vet alle som har holdt akvariefisk at slike tragedier som regel ikke skjer raskt. Det kan gå timer, dager og uker fra en fisk ikke lenger er frisk til den går over i stusselig tilstand og til slutt lider en pinefull død borti et hjørne. Selvsagt handler store tapstall i fiskeoppdrett om at totalantallet individer er høyt. Med 450 millioner laks og over 20 millioner ørret i merd er lakseoppdrett Norges desidert mest omfangsrike dyrehold.

Det er klart at de fleste tallene fra ei slik næring blir store. Og hvordan står det egentlig til hos andre som holder tamdyr?

Den årlige rapporten fra landbruket «Kjøttets tilstand» forteller at for eksempel kyllingbransjen mistet 2,4 prosent av slaktekyllingene i 2021. Storfebønder mistet fem prosent av kalvene under oppveksten, og 8,5 prosent av melkekyrne dør på båsen lenge før det var aktuelt å slakte dem. Verstingen i det norske landbruket er saueproduksjon, der 12,4 prosent av dyra går tapt i prosessen. En tredel av frafallet skjer ute på beite, der farene selvsagt er større enn om de hadde levd hele livet på gården.

Dødstallet for oppdrettslaks ligger på 15 prosent, et tall som ifølge Havforskningsinstituttets risikorapport for 2022 har vært relativt stabilt de senere årene. Dødstallet inkluderer også den fisken som er så skral at den ender som utkast i slakteprosessen.

SAMTYKKER: «Den som tier samtykker, heter det. Men hva om den det angår aldri har hatt muligheten til å rope ut sine følelser?» Foto: Espen Bierud, Havforskningsinstituttet

Det er store forskjeller mellom produksjonsområdene, fra rundt ti prosent i de friskeste sonene fra Trøndelag til Vesterålen, til hele 27 prosent i en av sonene på Vestlandet. I tillegg estimeres det for alle sonene en betydelig dødelighet på villfisk som bukker under for smittepress fra lakselus. I flere soner estimeres det at over 30 prosent av den unge villaksen dør som følge av lakseoppdrett, fremgår det av Havforskningsinstituttets rapport.

Disse tallene er ikke nye, og de er ikke ukjente. Vi rapporterer dem hvert eneste år. Men de gjør ikke tilstrekkelig inntrykk til at opinionen reiser seg på dyrenes vegne, slik de for eksempel gjør når dyretragedier i landbruket brettes ut. Forulykkede sauekadavre får rikelig oppmerksomhet i både lokal- og riksmedia. Folk blir forbannet på både bøndene, rovdyrvernerne og staten. Hvorfor får dette fortsette? Spør folk, og både næring og myndigheter settes under press.

Dette er ingen kritikk av beitenæringene, jeg bare konstaterer hvilken oppmerksomhet dyr med munn og mæle oppnår. Og det er da jeg spør meg: Hva om fisken hadde stemme til å rope ut sin smerte? Eventuelt klynke ut sine siste krampetrekninger borte i hjørnet?

Hadde vi da tatt inn over oss et dødstall med flere nuller enn noe annet husdyrhold? Hadde vi da reflektert over at tallene beskriver skjebnen til levende vesener av kjøtt og blod, og ikke «biomasse» eller hva nå enn børsen ynder å kalle innholdet i merdene. Jeg tror ja.

Og jeg tror at leverandørene av oppdrettet sjømat kommer til å møte en gryende bevissthet ute blant forbrukerne. Ingen samvittighetsfulle forbrukere ønsker å bidra til dyreplageri. Det tror jeg heller ingen samvittighetsfulle fiskeoppdrettere ønsker. Å miste fisk er dessuten dårlig butikk.

Likevel skjer det, og det er vanskelig å fri seg fra tanken om at dødstallet inngår i kalkylen til ei næring som er profitabel nok til at man har råd til et visst tap av produksjonsdyr. Men også ei næring som er profitabel nok til gjøre mer for å redusere tapene.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her