Folkebladet skriver mandag 29. august om Rødts svar på strømpriskrisen på lederplass.

Det siste året har innbyggerne i Sør-Norge fått kjenne på kroppen konsekvensene av den børsbaserte prisfastsettelsen på strøm, som fører til at nordmenn må by på sin egen vannkraft i konkurranse med meglere i Tyskland og Storbritannia. Strøm det koster 12 øre å produsere, selges for 600-700 øre.

Med storstilt utbygging av utenlandskabler og stadig tettere kobling til det europeiske markedet har vekslende regjeringer, med Høyre og Arbeiderpartiet i spissen, sørget for at vi betaler for all strøm i Sør-Norge som om den skulle vært importert.

Under overskriften «Putins mål i strømkrisen» argumenterer avisa for at «den dominerende årsaken til strømprisene befinner seg i Moskva». Men avisa hopper bukk over hvorfor Putins aggressive struping av gasseksporten slår rett inn i Norge og presser prisene på vår rimelige, fornybare energi opp.

Folk flest er klar over at Norge har et kraftoverskudd. Og at årsaken til de skyhøye strømprisene ikke er kraftmangel i Norge — men at vi importerer prisnivået fra land hvor gassprisen driver prisene. Denne prisimporten skyldes politiske vedtak gjort av norske politikere. Der Høyre (sammen med Arbeiderpartiet) har gått inn for store overføringskabler til Tyskland og Storbritannia som dramatisk øker prissmitten. Og at de samme partiene har bestemt at Norge skal by på sin egen vannkraft i en auksjon mot meglere i Tyskland og England.

Men samtidig som kravet om politisk kontroll over krafta får økende tilslutning på kontinentet har kraftliberalismen stadig sine trofaste forsvarere her hjemme, tilsynelatende også i Folkebladet

Dette gir nå dramatiske konsekvenser, som når Alcoa må stenge ned en av sine produksjonslinjer på aluminiumsfabrikken på Lista som følge av de høye strømprisene. Når Erna Solberg uttaler at strømopprøret kan styrke Putins krig, så snur hun saken fullstendig på hodet:

S — og bygd kabler som gir oss import av skyhøye tyske energipriser.

På ett punkt har Folkebladets lederskribent misforstått meg: Jeg mener ikke det er folkeforakt av Erna Solberg å avvise Rødts krav om en makspris på strøm, som åtte av ti nordmenn stiller seg bak, ifølge en meningsmåling.

TILSLUTNING: - Ideen om at strøm skal prises som en hvilken som helst vare på et marked, uten politiske inngrep, mister tilslutning i flere og flere land, skriver Bjørnar Moxnes. Foto: Terje Pedersen, NTB

Derimot mener jeg at Solberg undervurderer folk flest når hun angriper «de som lanserer enkle løsninger som å kutte kabler og annen kvikk-fiks» for dette har ingen tatt til orde for. Det vi og mange andre ønsker er styring av krafteksporten. Det betyr ikke å «kutte kabler», like lite som trafikkregler betyr å stenge veiene. For Høyre og Erna Solberg kan det være fordelaktig å kortslutte en så viktig debatt, men det er overraskende at en avis ønsker det samme.

Så hvis Solberg er bekymret for økt splittelse i Norge som følge av at strøm det koster 12 øre å produsere selges for 600-700 øre, så er svaret å sette et tak på den prisen kraftselskapene kan ta fra kunder i Norge. Og hvis Solberg vil vise solidaritet med folk som sliter i europeiske land, så la oss diskutere et tak på gassprisen — der Norge nå håver inn en stor krigsprofitt. At Høyre blankt har avvist dette, viser at pratet om solidaritet klinger noe hult.

Mens kommentatorer i aviser og politikere på høyresiden og i Arbeiderpartiet fremstiller kritikk av det liberaliserte strømmarkedet som å løpe Putins ærend, ser vi at selv politikere med tunge verv i EU tenker friere. Ideen om at strøm skal prises som en hvilken som helst vare på et marked, uten politiske inngrep, mister tilslutning i flere og flere land.

EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen mener det trengs grunnleggende endringer i strømmarkedet. EU-landet Frankrike nylig har utvida sin makspris på strøm ut 2022. Østerrikes statsminister krever en demontering av det europeiske kraftmarkedet, ved at prisen på gass skal frakobles prisen på strøm.

Men samtidig som kravet om politisk kontroll over krafta får økende tilslutning på kontinentet har kraftliberalismen stadig sine trofaste forsvarere her hjemme, tilsynelatende også i Folkebladet.