I sak etter sak ser vi både riks- og lokalpolitikere uttaler og erfarer at Statsforvalteren bedriver en heller egenrådig forvaltningspraksis. Ordføreren i Målselv ber Statsforvalteren «holde fingrene av fatet» i forbindelse med nye skuterløyper, Bardu kommune anker Statsforvalterens omgjøring av deres vedtak, en tidligere rikspolitiker langer ut i Nye Troms at «Nok er nok» om byråkratenes selvtekt og en annen rikspolitiker uttaler at: «Statsforvalteren bedriver lovfortolkning etter eget forgodtbefinnende». Eksemplene er mange.

Saker som angår folk på bygdene, og ikke angår den berømte kjøttvekta har vanskelig for å få gjennomslag. En kjøttvekt som trumfer det meste med alibi for helhetens beste, og har omdefinert by og land hand i hand, til; By mot land.

Så er det det sånn at alle innbyggere i et demokrati overgir egen vilje til en felles vilje til beste for felleskapet og helheten. Det forplikter igjen flertallets ansvar for mindretallet. Det er et minstemål for hvor mye man avgir mot hva man får igjen. Det har med resiprositet å gjøre, at det er en balanse i «byttehandelen» sånn at det føles noenlunde rettferdig.

Slik det er blitt anser folk flest ute på landet, der folk flest ikke bor, sine interesser elendig ivaretatt, og med det bryter den kontrakt de har med resten av samfunnet. Det undergraver tilliten, og ikke minst troverdigheten til det lokale demokrati som stadig overprøves av en overivrig og nidkjær Statsforvalter.  Derfor er det særdeles viktig at flertallets og byråkratenes makt utøves med klokskap.

Statsforvalterens rolle: Statsforvalteren er statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. Statsforvalteren er dessuten et viktig bindeledd mellom kommunene og sentrale myndigheter.

Men slik vi, særlig her på bygdene opplever det, oppleves denne innretningen som en instans der et smalt miljø og firkantet byråkrati utøves med forankring i Stortingets og regjeringens vedtak og lover slik det fremstilles. Dette er detaljregulering i en utstrekning og omfang vi aldri har sett før. Indikatoren for dette er en voldsom vekst i offentlig byråkrati med dertil økende offentlige kostnader til økt byråkrati, og ikke minst følgekostnadene av det.

Statsforvalterens rolle:  Statsforvalteren utfører ulike forvaltningsoppgaver på vegne av departementene. Statsforvalteren kontrollerer også kommunenes virksomhet og er klageinstans for mange kommunale vedtak. Statsforvalteren har derfor fagkunnskap på en rekke overordnede samfunnsområder, samtidig som vi besitter viktig lokalkunnskap.

Her opplever kommunene særlig i arealsaker og forvaltning av Motorferdselloven blant annet en detaljstyring vi tidligere ikke har sett maken til. Det er eksempler på kommunale saksbehandlere som kommuniserer direkte med Statsforvalterens rådgivere og på den måten undergraver utøvelsen av lokaldemokratiet. Vi har eksempler fra kommuner i Finnmark som sier at nok er nok, og gjør opprør mot Statsforvalterens invaderende innblanding. I Troms har vi også eksempler på det.

Det er på Stortinget det avgjøres hvordan vårt demokrati best skal ivaretaes, også for de som bor fjernt og langt unna maktens sentrum

Eksempelvis har Statsforvalteren innført et nytt regime for uttransport av ved fra egen eiendom eller på naboens for den del. Det har vært en del av vår bygdekultur. Det å hente ut ved, stelle og tynne ut skogen vår har dyptgående røtter langt langt tilbake i tid, på eiendommer vi nå knapt bare eier på papiret. Dette er en ny omdreining på den skruen som innsnevrer livet og aktiviteter vi gjennom generasjoner har praktisert for plutselig nå bli tvangsregulert på det området også. Et invaderende inngrep i vår kultur og våre liv. Det tyder på den forvaltning på fullstendig ville veier.

Statsforvalterens rolle: Statsforvalteren skal også sørge for rettssikkerheten for den enkelte innbygger, virksomheter og organisasjoner ved å se til at grunnleggende prinsipper som likebehandling, likeverd, forutsigbarhet, uavhengighet, habilitet og rettferdighet blir ivaretatt i forvaltningen.

Her strander det også. Statsforvalteren fremstår for meg med flere som statisk, og det kan stilles rimelig tvil ved habilitet og objektivet for en forsvarlig saksbehandling. For å trekke frem Motorferdselloven igjen ble det i vinter invitert til kurset; «Hvordan stenge en snøscooterløype?» Det forteller mer om en proaktiv forvaltning  som oser av aktivisme lang lei.

Vi ser at for hver regjering så «farger» den Statsforvalterembetet med sine avdankede politikere innsatt som Statsforvaltere som en slags politisk påskjønnelse for utført tjeneste. Da er da nærliggende å anta at de drar med seg sitt politiske tankegods inn i rollen og kan med det blande partipolitikk inn i byråkratiet. Vi har sett at det er mulig å få et annet utfall i saker når en «settestatsforvalter» overtar en sak. Altså lik behandling av saker i landet bommer allerede her.

Vi ser også, for å trekke snøskuter frem igjen; at det i enkelte kommuner i andre fylker i landet vårt rulles ut skuterløyper med i et omfang og fart som får løypenettet i Troms til å fremstå som et U-land til sammenligning. Videre kan en se for seg at det kan oppstå selektiv rekruttering for et ønsket miljø eller holdninger. Fra min studietid vet jeg at forbindelser og relasjoner som oppstår der, lever videre gjennom livet.

Det er en anerkjent i organisasjonsteori at uformelle nettverk med konkret innflytelse oppstår i ulike organisasjonsformer. Å se bort fra dette er heller naivt. Erfaring fra jobbintervju både på ene og andre siden av bordet lærte meg at ved å gi de riktige svarene så var jobben din. Arbeidsgiver får gjennom intervjuet kartlagt hvem de har foran seg, og om svarene passer med kravene og forventingene som stilles.

Dersom ledelsen i en etat har holdninger farget i en viss retning så er det ikke urimelig å anta at rekrutteringen deretter farges av «det som måtte sitte i veggene i etaten». Det er ikke å komme bort fra at utdanningsinstitusjonene fremdyrker holdninger og tankesett en tar med seg ut i arbeidslivet senere. Når du så kommer i posisjon til å være med på å utforme regel- og lovverk vil det uvilkårlig også påvirke måten dette utformes på. For sikkerhets skyld etableres det «føre var prinsipp» som kan være en god sikkerhetsmekanisme, men fullt ut mulig å misbruke for å fremme avgjørelse og vedtak i tråd med en retning en ønsker å styre utviklingen.

Det mangler ikke på floskler og skjønnmaling når lokaldemokratiet omtales fra talerstolen i Stortinget. Virkeligheten sett fra de skrå bredder og daler ute i det vidstrakte Norge sier meg noe annet, særlig her i Nord-Norge der flyttelassene; lass for lass, år for år; tømmer landsdelen for nettopp de sjelene som kunne gjort en forskjell. For å bruke mitt hjemfylke er eksemplene mange på lokaldemokratiets avmakt mot stormakten Statsforvalteren i Troms og Finnmark.

I dalen hvor jeg bor og nabodalen er det gründere og ildsjeler som mot alle mulige odds forsøker å skape ny virksomhet for aktivitet og verdiskaping. Et grunnlag for bosetting og bidrag til det samfunnet vi forsøker å opprettholde her nord, men nektet av Statsforvalteren på tross av velfunderte kommunale vedtak.

Folk på landsbygda opplever dette som en kulturkamp der vi skal omstilles til å bo i et slags Jurassic Park for det grønne skiftet og et urbant livsperspektiv påtvunget det folket som ennå holder stand, bebor og ivaretar denne delen av landet vårt. Vår erfaringsbaserte kunnskap blir oversett og regelen i naturmangfoldloven som sier at den kunnskapen også skal hensyntas blir glatt ignorert og avfeid.

I lys av dette mener jeg det er berettiget å se på et alternativ for lovlighetskontrollen og oppfølgingen av hva den lovgivende og utøvende makt vedtar av bevilgninger, forskrifter og lover. Detaljreguleringen av samfunnet har blitt svært så kompleks. Det er omtrent ikke mulig for en politiker å gjøre seg opp en selvstendig mening uten å rådføre seg med en jurist eller en statsbyråkrat. På den måten legges det opp til et destruktivt avhengighetsforhold der byråkratene som regel sitter med bukten og begge ender når alt kommer til alt.

Lovene er utarbeidet av skarpskodde jurister i byråkratiet med sikte på gjøre det så komplisert at politikerne enten de vil eller ikke havner i byråkratenes klør, og med det får en usunn og mektig innflytelse over landets politikk. De blir med det blir en ny statsmakt uten at det konstitusjonelt er etablert. En statsmakt sterkere enn media som da rykker ned til en dårlig 5. plass.

Derfor vil en overføring av denne lovlighetskontrollen til vår dømmende statsmakt gitt forvaltningen en solidere tillit i befolkningen. Det vil være en styrke for lokaldemokratiet og rettssikkerheten dersom lovlighetskontrollen ble overført til det ordinære rettsvesenet. Terskelen for å gripe inn i vedtak ville blitt mye høyere er det rimelig å tro og med det en redusert detaljstyring og regulering.

Domstolene er også en statsmakt som nyter svært stor grad av tillit i folket. Da unngår man også spekulasjoner som at staten og Statsforvalteren får et såkalt «bukken og havresekken» stempel. Lokaldemokrati kan få en større innflytelse, og den samfunnskontrakten vårt demokrati bygger på blir styrket. Tiden for en reformering av Statsforvalterembetet og maktutøvelsen er så overmoden som den kan bli. Det har med effektivisering av byråkratiske prosesser for å gjenopprette troen og integriteten til det lokale demokrati, i stedet for et byråkratisk rettshaveri.

I en lederartikkel i Nye Troms 5.5.2020 siteres Høyres Kent Gudmundsen på og bedyrer at han sammen med hele Tromsbenken jobber for mere og sterkere lokaldemokrati. I ettertid er det all grunn til å stille spørsmål ved akkurat det, og om det bare var tomme og valgløfter som ikke ble innfridd. Det er på Stortinget det avgjøres hvordan vårt demokrati best skal ivaretaes, også for de som bor fjernt og langt unna maktens sentrum.