Generalsekretæren i Norges Røde Kors, Bernt G. Apeland, redegjorde nylig for NRK om noen av de konkrete konsekvensene av å ta imot en stor flyktningestrøm. Et antall vi egentlig ikke vet omfanget av enda. Regjeringen henter 5.000 ukrainere i første omgang, hvor mange som vil ta seg hit på egen hånd er uklart. Noen kalkulerer med at mottaksapparatet bør belage seg på 30.000, men kollektiv beskyttelse betyr i praksis at ingen avvises. Tallet kan bli langt høyere.

Nå har vi heldigvis god plass i dette landet, spesielt i nord der befolkningsnedgangen har vært gjenstand for stor bekymring. I tillegg til areal har vi en uvanlig pengehaug på bok, med andre ord har vi omtrent den kapasiteten vi velger å ha.

Troms-regionen har også erfaring med å ta imot akutte flyktningstrømmer, fra tiden før vi kunne lene oss få offentlige buffere fra oljefondet. Da Finnmark ble brent av Hitler ble vår nordligste befolkning presset på flukt. En del gjemte seg i huler og mellom steinknauser, en utrolig prestasjon med tanke på hva nordnorsk klima byr på. Men de fleste flyktet til Troms.

Her ble finnmarkingene tatt inn i husene til folk. Store barnefamilier i små boliger, huset både det dobbelte og tredobbelte antall flyktninger. På grunn av at befolkningen fremdeles livnærte seg av fiske og jordbruk fantes det mat nok til at folket overlevde den akutte krisen. Men det kostet å ta imot denne flyktningestrømmen. At strikken ble strukket så langt den måtte, er det liten tvil om.

Vi må innse at det er ekte mennesker som kommer. Mange av dem i dyp krise

Konkrete konsekvenser altså, det er det Røde Kors forbereder oss på. I moderne tid handler det ikke om å ta inn 14 fremmede i stua og forsørge dem på ubestemt tid. Nå handler det om å dele godene i velferdsstaten. Apeland nevnte spesielt at vi må forberede oss på trykket innen helse- og barnehagesektoren.

Akutt medisinsk behandling går alltid foran ventelistene. Å ta imot krigsflyktninger vil innebære et betydelig behov for akutt helsehjelp, både innen somatiske tilstander, men også innen psykiske helsetjenester. Vi må være forberedt på at planlagte operasjoner og andre ventende behandlinger kan bli utsatt. Man må også belage seg på lengre ventetid på barnehageplass, ettersom disse er delvis behovsprøve, og det vil regnes som kritisk viktig at flyktningbarna raskt kommer inn i den stimulerende og trygge omsorgen barnehagen representerer.

I tillegg kan man tenke seg at arbeidsbelastningen hos Nav, politiet, kommuneadministrasjon og en rekke andre etater øker. Selv om staten vil kompensere for en del av det som kreves, må etablerte nordmenn være tålmodige, akseptere å ikke alltid komme først. Hvordan vil det norske samfunnet takle dette?

Helt fint. Hvis vi klarer å justere holdningen litt. Ha realistiske forventninger og holde på den plutselige bølgen av raushet og sympati mot flyktningestrømmen fra Ukraina. Men det er ingen grunn til å være naive på egne vegne. Vi er fremdeles nasjonen som i 2015 bygde et piggtrådgjerde ved Storskog-grensa i Finnmark, for å holde ute det sparsomme antallet flyktninger som nærmet seg med føttene som redskap. Via Russland, vinterstid. Mange kom fra Syria. Ikke noen voldsom vilje til å dele verken stue eller legevakt med utpinte mennesker og deres alvorlige frostskader, den gangen.

Vi har også hatt en merkelig greie for oss når det gjelder integrering. Innvandrere og asylsøkere, de som utseendemessig skiller seg fra bleikfisene i nord, utsettes stadig vekk for høyere krav enn andre. Ofte forventes det at vedkommende skal bli en slags overmenneskelig mønsterborger, som til stadighet må prestere ekstra mye i forhold til både dugnadsarbeid og samfunnsengasjement for å være god nok. Den generelle tabbekvota som følger med å være menneske, er fryktelig lav for de som ser fremmede ut. Denne formen for rasisme ligger temmelig ubevisst, men latent i befolkningen, noe innvandrere stadig bekrefter.

Den rause varmen som samfunnet vårt nå faktisk viser mot de ukrainske flyktningene er flott, men forklares samtidig av at vi forventer at ukrainerne er like oss selv utseendemessig og kulturelt. Engasjementet handler også om at denne krigen oppleves som en tydelig trussel også for Norge, empatien øker når vi sjøl vrir oss søvnløs med en klump i magen.

Vi føler, hvilket er bra, men det er altså den rasjonelle analysen Røde Kors ber oss kople på. Forberede oss på at humanitære kriser ikke bare handler om lettelsens tårer og dyp takknemlighet.

Vi må innse at det er ekte mennesker som kommer. Mange av dem i dyp krise. Det gir oss mulighet til å utvikle samfunnet i en mer aksepterende og inkluderende retning. Men det kan også bli krevende, samtidig som ingen skal måtte leve i konstant takknemlighetsgjeld verken til det norske samfunnet eller tilværelsen generelt.

Raushet betyr å romme og tåle virkeligheten slik den faktisk er. Den øvelsen har det norske samfunnet nå muligheten til å forbedre rundetida på.