Jeg ser til min store forundring at det per nå ikke blir flyttet Bell 412 fra Rygge til Bardufoss. I dette sier Arbeiderpartiets representant på Stortinget, Nils Ole Foshaug, at de fortsatt ser på saken. For meg er dette lite betryggende og forutsigbart.

Det kommer samtidig frem at Bell 412 kun har støttet politiet under to oppdrag siden den fatale flyttingen av helikopter fra Bardufoss til Rygge skjedde. Dette var en av hovedgrunnene til at helikoptre måtte flyttes, i tillegg til å støtte FSK på Rena, altså 40 minutters flygning fra Rygge.

Den gangen handlet alt i stor grad om politiske vedtak, der lokalpolitikerne, og sist, men ikke minst, politikerne fra det sentrale Østlandet på Stortinget stod målbevisst på barrikadene. Altså flyttingen av helikoptre var klart styrt av politikerne. At det var en del militære som trakk i trådene, både pensjonister og operative, er ikke usannsynlig, men uansett var det politikerne som vedtok.

Vi må også huske på at det nå er satt opp egne politihelikoptre på det nye beredskapssenteret som politiet har etablert på Taraldrud i Follo. I praksis betyr dette at våre militære Bell 412 kun var med i en overgangsfase for at beredskapssenteret skulle vært operativt og oppsatt med egne ressurser.

I tillegg vet man at Rygge ikke har behov for alle skrogene som er der, mens vi nord i realiteten står uten militære helikoptre til Hæren og Sjøforsvaret. Tenk det, slik situasjonen rundt oss nå er. Vi i nord grenser til en krigshisser som truer hele verdenssamfunnet med krig og djevelskap.

Ble man brukt som en del av et kynisk spill for å sanke stemmer til valget, eller er regjeringen på kollisjonskurs i forsvarsdebatten?

Jeg oppfatter situasjonen og uttalelser fra våre politikere på Stortinget, at nå kan de ikke bestemme noe. Min påstand er at det kan våre folkevalgte, forutsatt at viljen og fokus på troverdighet og handlingskraft er der. Maktfordelingsprinsippet legger klare føringer.

Personlig har jeg i mange år stått på barrikadene for å kjempe for Forsvaret i nord, men også for landet som en enhet. Jeg frontet helikoptersaken i både lokal- og nasjonal presse og ellers debatter. Det kostet betydelig med tid og energi, men når man kjemper for viktige saker, så står man på til fellesskapets beste.

Jeg meldte meg ut av Arbeiderpartiet for å gi mitt engasjement og støtte til Senterpartiet, nettopp for at Senterpartiet var spydspissen i forsvarsdebatten. Ble man brukt som en del av et kynisk spill for å sanke stemmer til valget, eller er regjeringen på kollisjonskurs i forsvarsdebatten?

Jeg ser samtidig at flere politikere fra opposisjonen nå er ute med en pekefinger, spesielt i lokal presse. Dette er interessant å se, da de selv la viktige saker til side for å komme inn i forrige regjering. Dette er det nok flere med meg som oppfatter og har gjennomskuet for lenge siden.

Tor Eriksen Foto: Gjermund Nilssen

Når vi nå ser en handlingslammelse hos flere av våre politikere, så er det faktisk vi som lokalt har frontet sakene, som faktisk må svare for dette til folket.

I alt dette kaoset ble det besluttet, etter militære anbefalinger — å sette NH-90 på bakken. Dette uten å ha en plan B. Dette rammer knallhardt vår beredskap. I kjølvannet av dette smulder Bardufoss flystasjon og fagmiljøene opp. Det er faktisk en total kollaps vi nå er vitne til. Dette er på vakta til Arbeidspartiet og Senterpartiet.

Regjeringen må derfor nå, en gang for alle, ta ansvar og å holde det som hele tiden har vært føringene i Hurdal-plattformen. Det handler ikke om fremtidens politiske valg og stemmer, men faktisk om å ta et ansvar for hele landet, og spesielt for landsdelen som grenser til en stormakt som er en farlig krigshisser.

Historien har vist at politikerne har myndighet og råderett til å bestemme. Bruk makten dere som folkevalgte har. Husk at lydighet kan være farlig, mens lojalitet fokuserer på kritiske spørsmål og refleksjoner til fellesskapets beste. Her har våre folkevalgte et stort ansvar.