Selv i dag er det svært få nordmenn som er klar over at det var handelsflåtens innseilte inntekter via Nortraship som muliggjorde den raske gjenoppbyggingen av landet. Driftsoverskuddet for handelsflåten under krigen sammen med assuranse-erstatningene for tapte skip var på 3.600 millioner kroner, hvorav staten brukte 1.200 millioner til å betale alle utgifter som påløp til utefrontens sivile administrasjon og den norske militære innsatsen.
Regjeringen kunne i tillegg betale renter og avdrag på alle statslån som var opptatt i utlandet samt å innfri i sin helhet to dyre dollarlån fra 1923-24. Den norske utenlandsgjelden ble nedbetalt med 14,9 millioner pund. Kursen var under hele krigen på 17,75 kroner for 1 pund og fra mai 1945 på 20,05 kroner. Norge kunne samtidig legge seg opp betydelige valutareserver. Per 1.1. 1940 var den norske utenlandsgjelden på 1.195 millioner kroner mens det per 1.1. 1946 var et valutaoverskudd på 866 millioner kroner.
Det var ingen andre land som kunne vise maken til slikt utenlandsregnskap. Nettobeholdningen i Nortraship/statskassen var ved krigsslutt 2.400 millioner kroner, hvorav rederne etter mye krangel fikk dekket 60 prosent av kostnadene til fornyelse av flåten, mens staten beholdt hele assuranse-erstatningen. Den norske staten var den eneste av de krigførende nasjonene som tjente penger på krigen. Etter at Nortraship sitt regnskap var endelig avsluttet viste Stortingsmelding nr. 76 i 1963/64 at staten satt igjen med 818 millioner kroner, noe som egentlig skulle vært 1.200 millioner idet staten belastet Nortraship-regnskapet med 400 millioner som skulle vært belastet direkte i statskassen. Til sammenligning så var det norske statsbudsjett for perioden 1.7. 1939 til 30.6. 1940 på 664,9 millioner kroner.
Sjøfolkene ble også nektet både sosialhjelp og byggetillatelse da de ikke kunne fremlegge bostedsattest i Norge for de siste årene
Hva fikk sjøfolkene for innsatsen? Ingenting, idet politikerne som hadde levd på handelsflåtens inntekter under hele krigen og «landsfaderen» Gerhardsen nektet å utbetale de midlene som var tilsidesatt i Nortraship sitt «hemmelige fond», som var på cirka 44 millioner kroner tilsvarende 885 millioner 2015-kroner. Ja, sjøfolkene ble også nektet både sosialhjelp og byggetillatelse da de ikke kunne fremlegge bostedsattest i Norge for de siste årene, med adresse «bøljan blå».
Selv sjømannsenkene ble nektet utbetaling av engangserstatningen som var vedtatt til 15.000 kroner. Pengene ble satt inn på sperret konto og enkene måtte godtgjøre i hvert tilfelle utgifter til ved, koks, klær samt til betaling av skatt, som så måtte godkjennes av Rikstrygdeverket. Først 11 år etter krigen ble midlene fristilt. Slik takket den norske staten enkene etter de som hadde ofret livet på sjøen for fedrelandet. Det var takken sjøfolkene fikk for å ha reddet de norske politikerne fra kanossagang med tiggerstaven under oppholdet i England.
Foran hver jul opplyser Oslos ordfører at byen gir en julegran til britene som takk for hjelpen under krigen. Ja, god-dag mann økseskaft. Britenes takk til Norge var at de ikke godkjente at Norge brukte av sin valutabeholdning i Pund Sterling til å betale for gjenoppbyggingen av handelsflåten ved svenske verft, men at Norge måtte bruke av sin dollar-beholdning. Britenes eget pund var altså ikke tillatt å veksle inn i svenske kroner. Man kan jo lure på om hvem som skal takke hvem for krigsinnsatsen?